Club de historia

Annenhver fredag blir stua vår til en liten kinosal, da har vi nemlig historieklubb sammen med barna som går i 7.klasse og oppover. Vi snakker litt om en historisk hendelse eller person, og ser en god film om emnet. Det har gått mye i sør-amerikansk historie, om jesuittene i Paraguay, statskuppet i Chile og selvfølgelig argentinas stolthet Evita. Men vi har også hatt om konflikten i Nord-Irland, om Idi Amin i Uganda og den blodige borgerkrigen i Rwanda. Og med en god kopp kakao i hånda til filmen, har dette absolutt blitt en sikker vinner!

Los niños - capitulo 15

Benito lever i nuet. Han er eldst på barnehjemmet og går i 2.klasse videregående. Han er lillebror Grobers rake motsetning og interesserer seg for det meste som ikke har med skole å gjøre, og særlig er det fotball og musikk i kirka som opptar ham. Det han tenker for fremtiden er at han har lyst til å bli skredder, som sin storebror og sine tre eldre søstre som allerede har etablert seg i Buenos Aires. Med Benito som publikum kan også hvem som helst bli stand-up komiker, han er fantastisk lett å underholde og latteren sitter løst. Dessuten har han et erteforhold til mor i huset som er til stor fornøyelse for alle, selv for mor!

Leirhelg

Fredag pakket vi sakene og dro ut til Apote med 12 av de eldste barna for å ha leir på misjonens feriested. Og det ble en avslappende helg med møter, god mat og masse bading.

Vi hadde alliert oss med stort sett alt som kunne krype og gå av norske misjonærer og tidligere misjonærer i Cochabamba for å realisere dette. "Mer enn ord" var tittelen vi hadde satt på helgen. I Bolivia er man utrolig flinke med flotte ord, men handlingen kan det avogtil være litt verre med. Vi hadde litt lyst til å la ungene få være med på en helg der de kunne få møte en Gud som var mer enn bare ett sett med ord i Bibelen. Tusen takk til Eva Bente og Kurt som tok kveldsmøtene, og Brikt og Jorunn Hilde som kom nesten ens ærend fra Norge for å ha bibeltimer. I tillegg til litt ferie.

Når mørket senket seg og bassenget stengte var det tid for capture the flag. Natten kan brukes til mer enn måneskinnsturer:) Det ble lite skader til tross for høy fart og dårlig sikt, men Guro fikk et par skikkelige smeller etter turer i hull i plenen. Jaja, ho er sosionom og tåler sikkert en støyt.

Helgen ble avsluttet med et flott familiemøte der hele Villa Porvenirfamilien tok turen for å ha gudstjeneste sammen. Vi presset inn ca. førti personer i en liten stue og hadde det fint sammen, før en noe improvisert middag hjalp sultne mager til en midlertidig bedre tilværelse. Takk til reservemamma Vicky som gjorde en kjempejobb søndag, og alle de andre som la denne helgen til rette!

Småsjarmørene

Her er i grunnen ord overflødige, og vi lar bildene tale for seg selv. Men vi vil likevel spørre: Kan man la være å bli sjarmert av disse småtrollene?

En helt vanlig ettermiddag

Vanligvis hentes barna på skolen klokka halv ett. 1. klassingene Lisandra, Jesùs og Priscila stiller gjerne opp på et bilde utenfor skolen, og utfordringen for en fersk voluntør i februar å finne to jenter på 7 år med langt svart hår blant de 960 elevene, var mildt sagt solid! Med litt masing og løping kommer vi oss forbi hindringer og feller som godterikioskene utenfor skolen og den store lekeplassen, så er seieren for tilbakeveien oppnådd. Hjemme venter en sokkevask for hver enkelt, før det er lunsj. Og "lunsjen" består av først suppe og deretter en god porsjon middag. Og det er nok tilfelle at vi har spist mer suppe i Bolivia enn hva vi har gjort i Norge. Deretter går det i lekser i time etter time. Stort sett hjelper vi de små med a-b-c og 1-2-3, mens de store får hjelp med engelsk. Noe som er en stor utfordring for de fleste bolivianere. De øvrige fagene som samfunnsfag og språk tar andre leksehjelpere seg av. Leksetiden er bare avbrutt av et kvarters fruktpause rundt steinene ute. Og saftige appelsiner, søte bananer og eksotiske frukter som chirimoya nytes til det fulle.

Etter siste bolk med lekser blir det litt kveldsmat før rutinene før litt lek og leggetid. Og sånn går nu dagan...

Los niños - capitulo 14

Barnehjemmets lille prinsesse heter Priscila. Hun er 7 år, og ett år eldre enn lillebror Carlos. Stort sett alle de andre småjentene bor på det andre barnehjemshuset, men det gjør ikke Priscila så mye for da får hun bare enda mer oppmerksomhet fra de større jentene her på huset. Både hun og den like sjarmerende broren har også forlengst avansert til jobben som førstesmaksprøvere i alt hva gjelder baking. Og de er så heldige at de har en pappa som er glad i dem, så stort sett hver helg er de på besøk hos ham. Priscila er forøvrig særdeles skoleflink, og har for lenge siden sjarmert leksehjelp Carla i senk, når hun spør: "Kan jeg få noen oppgaver til?"

Helgetur til Uyuni

Da besøket til Ingve med mor Berit, tante Målfrid og lillebror Svenn Joar ankom Cochabamba mandag var det alt klart for en helgetur til Uyuni for å oppleve den store saltørkenen. Svenn Joar måtte imidlertid melde pass torsdag på grunn av en dårlig mage, og Ingve ble igjen i Cochabamba med ham. Berit, Målfrid og John dro derfor avgårde med buss til Oruro og videre tog til Uyuni. Vi dro ut tidlig på morgenen og fikk en nydelig dag ute på saltørkenen, med egen guide og kokk, og besøkte salthotellet og Isla del Pescado med salt på alle kanter og opptil 12 meter høye kaktuser. Etter grottebesøket fant vi likevel ut at det var best å returnere til Uyuni på grunn av ytterligere sykdomsforfall i følget. Så da fikk vi heller en dag i Uyuni, med en avslappende runde i byen og besøk på togkirkegården rett utenfor. Noen bolivianske spesialiteter var på menyen, og når selv den syke medgir at Uyuni var en flott opplevelse - så sier det i grunnen sitt!