Boliviagutta

Snipp, snapp, snute...

2009-11-20T03:36:00.010+01:00

"Tiden er ute!" Det er alltid en kjedelig melding å få når det fortsatt er noe ugjort. Men det er ikke til å komme fra, året i Cochabamba er over. Nesten alle barna er ferdige på skolen for dette året, og voluntørene sier takk for seg og pakker sammen. Og i etterkant få vite at alle i huset bestod eksamen og kan avansere til neste årstrinn, er rett og slett fantastisk! Vi har hatt et utrolig begivenhetsrikt år, og sender en stor takk til alle dere som har fulgt med oss gjennom året.
Om du kunne tenke deg å gi et bidrag til Gladys og Hanne sitt fantastiske arbeid med barna, så er det bare å ta kontakt med Ingve eller John, så skal vi gi de rette opplysninger.

Det er ikke lett å samle alle på et bilde, og det beste forsøket ble gjort i Torotoro. Og med det sier vi takk for oss! Vaya con Dios!

Los niños - capitulo 18

2009-11-17T12:52:00.009+01:00

Siste mann ut i innleggene om barna er Pedro. En livsnyter og en fornøyelig figur. Mens andre stresser rundt om morgenen for å få ting gjort, kan han stå midt på gulvet med en kopp te og sitt store fornøyde smil. Han er avslappet til tusen, men smart så det holder.

Og etter å ha vært minst selv lenge, kan han ta godt vare på de små selv - Pedros rygg var god å henge fast i for Josè Luis som ikke har lært seg helt å svømme enda da vi badet i de varme kildene i Liriuni. Og Pedro er en av dem som virkelig gjør en voluntørjobb takknemlig - Pedros lune smil har gjort dagen mang en gang i løpet av året!

Barbering

2009-11-16T21:25:00.005+01:00

De eldste guttene har kommet opp i en alder hvor barbering blir nødvendig. Og når det først er mannlige voluntører på barnehjemmet, var det klart at dette måtte guttene lære. Benito og Grober fikk derfor hver sin barberhøvel og barberskum, og ut på badet med en nysgjerrig tilskuerskare som ville bevitne den store begivenheten. Og selv om Grober muligens fikk mer barberskum inn i munnen enn rundt, så klarte de seg godt. Det ble ikke noe blod, og gutta sjøl var storfornøyde!

Los niños - capitulo 17

2009-11-15T13:14:00.005+01:00

Av alle dyreelskere på barnehjemmet er nok Juliana den største! Hun har ansvaret for katten "Pus" og kan herje med den dagen lang om det var opp til henne - men det er det sjeldent. Som de andre femteklassingene, så har leksene blitt gjort mye på nattestid sammen med tante Vicky. Ballasten hun har med seg har til tider vært strevsom, men med en god porsjon tålmodighet fra folk rundt henne, så kommer det nok å gå seg til. Litt for liten for de store, og litt for stor for de små, har også vært en utfordring og gjør tiden litt kjedeligere for Juliana enn mange av de andre barna. Og igjen, da er "Pus" god å ha!

Kjarkaskonsert

2009-11-14T19:08:00.009+01:00

Bolivias store musikalske stolthet er Kjarkas! Og fredag kveld var det konsert på stadion med nasjonalheltene, og et 16-manns orkester lagde et show med trøkk! I tillegg til 6 dansere, og en imponerende åtteåring som virkelig hadde takten inne. Om kvaliteten på sangen hans strides de lærde, men at han hadde talent utenom det vanlige kan ingen benekte, selv om han var en smule forkjølet.

Det morsomme med Kjarkas, som uttales Khharkas, er at de har holdt på i 39 år. Det vil si, et par av medlemmene har holdt på i 39 år. Muligens bare en av dem. I bandet spiller også en japaner det typisk bolivianske instrumentet charango, bare for å skaffe et litt eksotisk innslag.

Så da satt vi her, en haug med nordmenn, svensker og en enslig finne, + godt og vel fem tusen bolivianere, og nøt Kjarkas 39 års jubileum. Ikke blir forundret om de feirer førtiårsdagen på samme måte, samme plass. Neste år.

Los niños - capitulo 16

2009-11-12T13:55:00.007+01:00

Samuel er den lille rakkeren! Uten tvil! En sjarmerende liten fyr som tross sine 13 år allerede har kommet seg opp i 8.klasse, en sterk prestasjon i Bolivia! Baksiden av medaljen av å være så smart er likevel kanskje at han føler seg litt liten i mange sammenhenger og vil aller helst være med de små. Hans nysgjerrighet, iver, entusiasme og lysten på å lære har gitt ham store fordeler. Dessuten elsker han å erte voluntører, noe som av og til ender med et lite bad i vasken ute mens han lover bot og bedring. Lite hjelper det, snart er det lure smilet og de lysende øynene tilbake, og da vet vi at noe er i gjære... Man kan ikke la være å like denne fyren - "Juegas con fuego, chico!"

Litt ballspill

2009-11-10T13:57:00.009+01:00

Innimellom alle leksene har vi klart å få presset inn litt ballspill noen ettermiddager nede på den lokale banen, og en liten fotballturnering har det også blitt. Fotball er alltid populært, og ivrige som få har de også begynt å bryne seg litt på håndball. Det har de lært fra bånn, ettersom det er fint lite av det i denne verdensdelen. Og en dag, kanskje blir det nok håndballspillere i Bolivia til å stille to hele lag...

Club de historia

2009-11-07T12:49:00.006+01:00

Annenhver fredag blir stua vår til en liten kinosal, da har vi nemlig historieklubb sammen med barna som går i 7.klasse og oppover. Vi snakker litt om en historisk hendelse eller person, og ser en god film om emnet. Det har gått mye i sør-amerikansk historie, om jesuittene i Paraguay, statskuppet i Chile og selvfølgelig argentinas stolthet Evita. Men vi har også hatt om konflikten i Nord-Irland, om Idi Amin i Uganda og den blodige borgerkrigen i Rwanda. Og med en god kopp kakao i hånda til filmen, har dette absolutt blitt en sikker vinner!

Los niños - capitulo 15

2009-11-05T12:30:00.008+01:00

Benito lever i nuet. Han er eldst på barnehjemmet og går i 2.klasse videregående. Han er lillebror Grobers rake motsetning og interesserer seg for det meste som ikke har med skole å gjøre, og særlig er det fotball og musikk i kirka som opptar ham. Det han tenker for fremtiden er at han har lyst til å bli skredder, som sin storebror og sine tre eldre søstre som allerede har etablert seg i Buenos Aires. Med Benito som publikum kan også hvem som helst bli stand-up komiker, han er fantastisk lett å underholde og latteren sitter løst. Dessuten har han et erteforhold til mor i huset som er til stor fornøyelse for alle, selv for mor!

Leirhelg

2009-11-02T14:04:00.005+01:00

Fredag pakket vi sakene og dro ut til Apote med 12 av de eldste barna for å ha leir på misjonens feriested. Og det ble en avslappende helg med møter, god mat og masse bading.

Vi hadde alliert oss med stort sett alt som kunne krype og gå av norske misjonærer og tidligere misjonærer i Cochabamba for å realisere dette. "Mer enn ord" var tittelen vi hadde satt på helgen. I Bolivia er man utrolig flinke med flotte ord, men handlingen kan det avogtil være litt verre med. Vi hadde litt lyst til å la ungene få være med på en helg der de kunne få møte en Gud som var mer enn bare ett sett med ord i Bibelen. Tusen takk til Eva Bente og Kurt som tok kveldsmøtene, og Brikt og Jorunn Hilde som kom nesten ens ærend fra Norge for å ha bibeltimer. I tillegg til litt ferie.

Når mørket senket seg og bassenget stengte var det tid for capture the flag. Natten kan brukes til mer enn måneskinnsturer:) Det ble lite skader til tross for høy fart og dårlig sikt, men Guro fikk et par skikkelige smeller etter turer i hull i plenen. Jaja, ho er sosionom og tåler sikkert en støyt.

Helgen ble avsluttet med et flott familiemøte der hele Villa Porvenirfamilien tok turen for å ha gudstjeneste sammen. Vi presset inn ca. førti personer i en liten stue og hadde det fint sammen, før en noe improvisert middag hjalp sultne mager til en midlertidig bedre tilværelse. Takk til reservemamma Vicky som gjorde en kjempejobb søndag, og alle de andre som la denne helgen til rette!

Småsjarmørene

2009-10-27T18:23:00.010+01:00

Her er i grunnen ord overflødige, og vi lar bildene tale for seg selv. Men vi vil likevel spørre: Kan man la være å bli sjarmert av disse småtrollene?

En helt vanlig ettermiddag

2009-10-25T13:29:00.010+01:00

Vanligvis hentes barna på skolen klokka halv ett. 1. klassingene Lisandra, Jesùs og Priscila stiller gjerne opp på et bilde utenfor skolen, og utfordringen for en fersk voluntør i februar å finne to jenter på 7 år med langt svart hår blant de 960 elevene, var mildt sagt solid! Med litt masing og løping kommer vi oss forbi hindringer og feller som godterikioskene utenfor skolen og den store lekeplassen, så er seieren for tilbakeveien oppnådd. Hjemme venter en sokkevask for hver enkelt, før det er lunsj. Og "lunsjen" består av først suppe og deretter en god porsjon middag. Og det er nok tilfelle at vi har spist mer suppe i Bolivia enn hva vi har gjort i Norge. Deretter går det i lekser i time etter time. Stort sett hjelper vi de små med a-b-c og 1-2-3, mens de store får hjelp med engelsk. Noe som er en stor utfordring for de fleste bolivianere. De øvrige fagene som samfunnsfag og språk tar andre leksehjelpere seg av. Leksetiden er bare avbrutt av et kvarters fruktpause rundt steinene ute. Og saftige appelsiner, søte bananer og eksotiske frukter som chirimoya nytes til det fulle.

Etter siste bolk med lekser blir det litt kveldsmat før rutinene før litt lek og leggetid. Og sånn går nu dagan...

Los niños - capitulo 14

2009-10-23T01:12:00.011+02:00

Barnehjemmets lille prinsesse heter Priscila. Hun er 7 år, og ett år eldre enn lillebror Carlos. Stort sett alle de andre småjentene bor på det andre barnehjemshuset, men det gjør ikke Priscila så mye for da får hun bare enda mer oppmerksomhet fra de større jentene her på huset. Både hun og den like sjarmerende broren har også forlengst avansert til jobben som førstesmaksprøvere i alt hva gjelder baking. Og de er så heldige at de har en pappa som er glad i dem, så stort sett hver helg er de på besøk hos ham. Priscila er forøvrig særdeles skoleflink, og har for lenge siden sjarmert leksehjelp Carla i senk, når hun spør: "Kan jeg få noen oppgaver til?"

Helgetur til Uyuni

2009-10-20T00:26:00.009+02:00

Da besøket til Ingve med mor Berit, tante Målfrid og lillebror Svenn Joar ankom Cochabamba mandag var det alt klart for en helgetur til Uyuni for å oppleve den store saltørkenen. Svenn Joar måtte imidlertid melde pass torsdag på grunn av en dårlig mage, og Ingve ble igjen i Cochabamba med ham. Berit, Målfrid og John dro derfor avgårde med buss til Oruro og videre tog til Uyuni. Vi dro ut tidlig på morgenen og fikk en nydelig dag ute på saltørkenen, med egen guide og kokk, og besøkte salthotellet og Isla del Pescado med salt på alle kanter og opptil 12 meter høye kaktuser. Etter grottebesøket fant vi likevel ut at det var best å returnere til Uyuni på grunn av ytterligere sykdomsforfall i følget. Så da fikk vi heller en dag i Uyuni, med en avslappende runde i byen og besøk på togkirkegården rett utenfor. Noen bolivianske spesialiteter var på menyen, og når selv den syke medgir at Uyuni var en flott opplevelse - så sier det i grunnen sitt!

Spinning

2009-10-19T13:48:00.006+02:00

Spinn. Spinning. Hjemme hos oss i Norge har "spinning" gått fra å beskrive prosessen som omdanner ull til garn, til å beskrive prosessen som omdanner fett til muskler, dårlig samvittighet til god. Her oppe i Andesfjellene aner sannsynligvis ingen hva ordet "spinning" betyr, og det er i grunnen helt greit, følg gjerne med likevel.

Hvorfor sitte her og spinne rundt ordet spinning i et blogginnlegg? Jo, svaret er like langt som det er kort. Det handler om lek. Og snurrebasser. Det er lett å la seg fascinere av noe som spinner. Derfor: En snurrebass koster en krone, og ulltråden man trenger er nesten gratis. Den eneste prisen som svir er den tålmodigheten må betale. Heldigvis er gutta på barnehjemmet tålmodige og skamflinke. Forestill deg at du skal få denne trepluggen til å fly gjennom lufta, så lande i håndflaten mens den fortsetter å spinne rundt og rundt. Mens metallspissen kiler i hånda. Men ikke for lenge, for da blir du for sein til å kaste den på snurrebassen som ligger på bakken, og da taper du. Og det hater vi alle.

Spinning er i grunnen ålreit, i alle betydninger av ordet. Men noen former for spinning er mye billigere enn andre, selv om de er litt vanskeligere å bli god på. Men som gutta i Moods of Norway har innsett, man kommer utrolig langt med lek; å åpne opp for de andres ideer, og lære av de små. Den enkle snurrebassen som volder frustrasjon og glede, er også en av de mange veiene til å vinne barnas tillit, til å vise interesse og lære av dem.

Så kan det hende at det ser ut som om snurrebassen, som rokken og spinningsykkelen bare spinner. Mens rokken produserer ull, spinningsykkelen svette, er det lov å håpe at snurrebassen, eller "el trompo" som den heter her, kan være med å skape noe som vi alle kan spinne videre på. Selv om det ikke kan måles i form av klær eller god form. Men kanskje i form av tillit? Eller trivsel? Ta med deg måleapparatet og kom og sjekk. Vi drar jo snart hjem, kanskje du har lyst å overta?

Fest og basar!

2009-10-14T17:55:00.013+02:00

Å ha 35 fødselsdagsselskaper i året, er i det meste laget for barnehjemmet, men det er klart at fødselsdagene skal feires! De blir imidlertid samlet opp, slik at vi har en stooor bursdagsfest en gang i kvartalet. Da samles alle sammen ved bassenget i Gladys og Hannes hage, det blir pyntet til fest, mor Teo og mor Martha varter opp med god mat, og i tillegg er det kaker og is, leker og dans. Hanne tar gjerne en dans med Cristal, og resten er heller ikke sene med å melde seg på. Til sist er det store høydepunktet med pakkeutdeling. Hanne og Gladys er flinke til å kombinere både harde pakker og myke pakker, så barna får litt av hvert til bursdagen, til stor glede og entusiasme. Artig for ongan!

Los niños - capitulo 13

2009-10-11T17:31:00.009+02:00

Maribel V. gikk lenge under tilnavnet lille-Maribel, tross at hun bare er ett år yngre enn Maribel R. Men nå går de i samme klasse, og henger sammen til alle tider. Maribel V. er storesøster til Ariel, og de har begge vært på barnehjemmet i åtte år nå. Hun har en sterk rettferdighetssans som kan slå ut både til underholdning og forbedring av alles verden. Guttene har hun et godt tak på, og det vet hun. Samtidig er Maribel gøy å erte, siden hun stort sett er engasjert og alltid klar for action!

Tut og kjør!

2009-10-09T15:58:00.010+02:00

Trafikken i Bolivia fortjener et lite innlegg i seg selv. Det er ikke rart man blir litt i stuss når man kommer til rundkjøring og lyskryss i ett og samme kryss. For i rundkjøringer uten lyskryss opprettholdes nemlig vikepliktregelen fra høyre, selv om du befinner deg i rundkjøringen...

Som dere sikkert har fått med dere, så reiser vi litt hit og dit med barna når vi har mulighet til det. Som oftest tar vi trufi nr 40 (bildet over) som går fra nabolaget vårt og ned til sentrum, men av og til skal vi til steder hvor bussene ikke går, og da blir det taxi. Her er det imidlertid ingen grenser for antall passasjerer man kan stappe inn i en taxi, så det er bare å kjøre på! Her er vi 13 stk i en taxi (godt det er en stasjonsvogn) på vei fra leir i februar. Og slik går turene både til kino og sirkus - det er bare å holde seg fast!

Mission accomplished!

2009-10-07T19:13:00.022+02:00

Etappe to på turen var Brasil og Paraguay. Vi ankom Porto Alegre en tidlig morgen, og ble ikke videre imponert. Byen minnet om en godt organsiert steinrøys, og hjalp oss til å bedre se skjønnheten i alt det andre vi besøkte. Så er vi litt snille.

Så hadde vi heller ikke noe vi egentlig skulle gjøre i Porto Alegre, den var gjennomfartsby på vei til Foz do Iguazú. Har du sett filmen "The Mission" med bla. Robert de Niro og Liam Neeson? Hvis ikke, anbefales den på det sterkeste, mest som film, men også som en god innramming for vårt opphold i Brasil og Paraguay. Vi hadde to ting vi måtte besøke her, jesuittruinene i Trinidad i Paraguay, og den allerede nevnte fossen. Begge deler godt beskrevet i filmen. Så enten; gå og se film, eller les videre.

Iguazúfossen er i nærheten av ubeskrivelig. Den er så stor, og har en slik vannføring at den kan ta pusten fra de fleste. Den har en total bredde på 2,7 kilometer, og danner grense mellom Brasil og Argentina. Og utsikten er forskjellig fra panoramaet man har fra brasiliansk side, til man går 1 km på broer ut i elva og nærmest befinner seg i fossen på argentinsk side. Legenden forteller at den ble skapt ved at en gud forelsket seg i en Guaraníjente. Da denne forsøkte å flykte sammen med sin dødelige utvalgte, knuste guden elva, og begge styrtet i døden. Mulig at vitenskapskretser stiller seg tvilende til en slik forklaring...

Uansett besøkte vi i løpet av to dager både den brasilianske og den argentinske siden. Og kunne gjerne tatt mer.

Paraguay er et skrekkelig billig land. Bosatt av etterkommere av spanjoler, tyskere, østasiater og Guaraní. Nå var det ikke alt det billige vi var ute etter, men flyet hjem, og Jesuittruinene. Jesuittene kom til området tidlig på 1600-tallet, og leverte en betydelig innsats for de innfødte til de ble utvist i 1768, angivelig fordi de var blitt en for stor maktfaktor. Det var utrolig å gå rundt på ruinene i Trinidad og se alt som var bygget der - og høre historien rundt.

Turen ble avsluttet i Paraguays hovedstad Asunción, med en bedre middag og gode og mette turister. Maten er fordøyd, men ennå mangler det mye på å fordøye turen. Det var bare stort!

Lidenskapelige Argentina!

2009-10-05T20:37:00.012+02:00

"Oh what a circus, o what a show..." Sulten på nye eventyr og argentinsk biff satte oss på flyet til Salta i Argentina! I Salta ble det litt shopping i byens gågater, mest fordi AeroSur ikke hadde fått med seg bagasjen vår. Med noe sponsede midler gikk vi derfor til innkjøp av det mest nødvendige. "Casa de Güemes" hadde middag og lokal danseoppvisning på menyen, og en ung señorita bød opp "joven Ingve" til dans! Videre gikk turen til Buenos Aires med Casa Rosada og en Eva Peròn-dyrkelse som får jomfru Maria til å blekne. Og trofaste følgesvenner har hun fortsatt i dag, en av dem guidet oss rundt i "Arbeiderbevegelsens hus" hvor hun engang var gravlagt. Balkongene på Casa Rosada har blitt brukt kun èn gang etter Eva og Juan Peròns regjeringstid - i 1986 da Argentina vant fotball-VM og Maradona kunne ta imot hyllesten fra den store balkongen i midten. Mange gode restaurantbesøk ble det i Argentina - det må sies at de har biffer som er i en klasse for seg. Det er de saftigste og møreste biffene vi har smakt! På underholdningsfronten bød tradisjonsrike Cafè Tortoni på et heftig og lidenskapelig tangoshow, og et av Johns store ønsker ble oppfylt da det viste seg at "El fantasma de la opera" gikk på en av operaene i byen - et fyrverkeri av en forestilling! Og etter noen rusleturer er det alltid fint å deise ned i en go`stol på Starbucks med et krus med ekte kaffe eller sjokolade! At dette er en by å komme tilbake til ble hevet over enhver tvil!

Fra Buenos Aires reiste vi med båt i tre timer over til en idyllisk liten kystby i Uruguay - Colonia del Sacramento. Et sted bare "å være". Livstempoet senkes ti hakk, nærmest ingen biler, og noen sjarmerende gater i den verneverdige gamlebyen gjør stedet til en fryd. Og stedets mange kunstnere løfter souvernirbutikkbesøk til en annen dimensjon. Her ble det også jazzkveld på en av restuarantene. Etter å brukt helga i Colonia reiste vi videre på søndagen. Rundt midnatt passerte vi grensa til Brasil, og fortsettelsen på reisen følger.

Vamos a las pampas...

2009-09-17T13:11:00.011+02:00

En tredje og siste utreise må til før vi reiser fra Bolivia. Denne gang blir det en lengre tur til Argentina, Uruguay, Brasil og Paraguay hvis alt går etter planen. Vi er borte i to uker, noe som for vår del betyr en god del tid i buss og for bloggen at neste innlegg kommer til å drøye en del. Men hold ut; Når vi er tilbake kan dere forhåpentligvis lese om tangorytmer i Buenos Aires, verdensarven i Uruguay og kanskje noen heftige fossefall! Det er mye å glede seg til når vi er tilbake i Cochabamba 4. oktober!

Los niños - capitulo 12

2009-09-16T18:04:00.005+02:00

Det er vel ingen tvil om at det er Maycol som innehar colgate-smilet på barnehjemmet. Flottere tenner finnes det ikke maken til her på huset, men så har han også fått bedre oppfølging og stell i oppveksten enn de fleste andre barna. Han ble overlatt til mor Teo da han var nyfødt og hun adopterte ham som sin egen. Da hun begynte å jobbe her for ti år siden, flyttet også Maycol inn sammen med henne. Han går i 7. klasse og har hatt en utrolig fremgang på skolen dette året. Fra tidligere å ha en litt lat og uinteressert holdning, har han plutselig blitt bitt av både interesse og engasjement. Dessuten er han utrolig leken, noe som de minste synes er kjempegøy. Og når det ser ut som han kan balansere lekenheten og modenheten, så blir i grunnen alle fornøyd.

Uno, dos, tres...

2009-09-14T21:01:00.004+02:00

Hvis spansken vår skal måles og veies når vi kommer hjem, så vil vi helst gi opphavet til kunnskapen et ansikt (eller tre). Dette er våre spansklærere, som vi har to timer med to til tre ganger i uka. Alejandro er en bamse med godt humør, Gladys gjør en god erstatning for bekymrede mødre og Daniel er akkurat så morsom og leken som det ser ut
som på bildet. Gladys eier forsåvidt barnehjemmet sammen med Hanne, så henne omgås vi ofte. Her får vi undervisning 1-1 med lærer og elev, og på den måten god oppfølging og veiledning av hver lærer. Helt enige seg i mellom er lærerne derimot ikke når det gjelder politiske og sosiale forhold, og sånn sett er de ofte en kilde til stor underholdning i kaffepausene. "Te voy a sacudir!"

Kakebaking

2009-09-11T18:44:00.023+02:00

Våkne følgere av bloggen har nok for lengst skjønt at barna elsker å lage det som lages kan på kjøkkenet. Og kakebaking er spesielt populært, for da går resultatet ned på høykant etterpå. En lørdag i måneden blir det derfor baking, og kakene har så langt variert mellom sjokoladekake, karamellkake, iskake, ostekake og ferskenkake. Å steke i gassovn har bydd på noen utfordringer, men med litt tålmodighet og tilpasning så har det også gått seg til. Juliana er i gang med å kutte fersken, mens Marco Antonio og Carlos sørger for kremblandingen til ferskenkake. Og kombinert med leker er dette en sikker vinner. Alle liker å hjelpe til, skjønt med "hjelpe til" tenker helst de minste at deres jobb er å tømme bollene, fløteposene og eventuell annen emballasje fullstendig for innhold etter at det som trengs til kaken er brukt opp. Og det er også tydelig at Jesùs ikke har tenkt at noe spor av kaken skal finnes på tallerkenen etter den er brukt. Rester? Nei, det har vi IKKE sett...

Cochabamba Colonial

2009-09-08T01:45:00.007+02:00

Litt fyllstoff må til, mens vi venter på at barna skal bli friske. De er på bedringens vei, så vi håper alle er på bena igjen snart. Kolonitiden har også satt sitt preg på Cochabamba, og særlig område rundt Plaza Principal har mange fine bygg fra kolonitiden. Plazaen er et kvartal med et trekledd torg i midten. Byggene rundt plazaen har beholdt mye av den gamle kolonisjarmen, selv om det er moderne butikker på innsiden. Mange av byggene hadde imidlertid trengt en oppussing, men her er det mange andre ting å bruke pengene på før det kommer på tale. Sammenlignet med markedet er plazaområdet av byens roligere strøk. Torgområdet i midten er Cochabambas lille oase og en blanding av en park og gjennomfartsvei for gående, møteplass for politiske sammenkomster, samt arbeidsplass for skopussere, avisselgere og juiceselgere. Skopussernes kundestoler kan sees med tilhørende parasoll på bildet under. Avisene koster fra 1 krone til 3,50, mens både ferskpresset appelsinjuice (enestående i sitt slag!) og en skopuss går for 2 kroner!

Los niños - capitulo 11

2009-09-05T18:53:00.005+02:00

Hva skal til for å beskrive Juan Daniel? En robust og litt beskjeden gutt som tåler en trøkk er han i alle fall. Der de andre gutta er redde for kulda, der hopper Juan Daniel i vannet og jobber avslappet med å få ferdig demningen som alle hadde begynt på, men som stort sett bare han orket å fullføre i det kalde vannet. Han er storebror til Elena som bor i det andre huset, og hvem vet, kanskje hadde han synes det hadde vært å ha søstra litt nærmere av og til?

Om ikke han gjør så mye ut av seg sånn til vanlig, så hjalp han i alle fall oss voluntører når vi var ferske her på bruket. Du hører ikke ofte en unge snakke i infinitiv, men det var altså Juan Daniel sitt triks for å få oss til å forstå bedre. Ellers slåss han gjerne en liten runde om du kommer på besøk, det er bare å gjøre seg klar.

Svineinfluensa

2009-09-03T19:17:00.005+02:00

Vi har fått svineinfluensa. Og til alle dere som trodde at det var det verste i verden: Glem det. Klassisk spysyke troner enda øverst. Likevel vil vi presentere noen observasjoner, og noen råd om hva man bør/ikke bør gjøre.

1. Du kan bli kvalm. Ungene har spydd i hytt og gevær og i en hel ambulanse. Matinntaket har for noen vært begrenset til et minimum, mest fordi alle som kan lage mat har vært opptatt med å gjøre livet bedre for de aller sykeste.

2. Du kan risikere å bare være syk i et lite døgn. Noen av ungene har opplevd at de ble syke, men like fort friske. De lurte selvsagt fælt på hvorfor de må være hjemme fra skolen i flere dager etterpå, men de klarer seg godt.

3. Du kan risikere å bli skikkelig elendig. Viss du for eksempel veier veldig lite og har vært syk lenge (nei, vi snakker faktisk ikke om Ingve), kan du risikere å måtte ta turen på sykehuset for å få i deg næring og medisiner, slik som Maribel og lille Jesùs som ligger på infeksjonsavdeling på andre og tredje døgnet. Der får du selvfølgelig oppfølging av den friske voluntøren (ja, nå snakker vi om John). Og i løpet av et par dager vil du være i stand til å gjenoppta dine laster, for eksempel jukse i kortspill.

4. Du kan risikere å bli isolert. Den generelle panikken for svineinfluensa gjør seg som regel først gjeldende etter at alle kandidater har blitt smittet. Så om du ikke tar alle forhåndsregler før det smeller, eller at de ikke hjelper: Alles panikk for la Gripe A1H1, gjør at du må forberede deg på å holde deg borte fra folk til siste hostestøt har dratt sin kos.

5. Du kan risikere å få fri fra jobben. Avhengig av alvorlighetsgraden, kan det til tross for alt som må utsettes og en gjerne skulle ha gjort, bli en god opplevelse. Selvfølgelig avgjør variabler som film- og bokkvalitet også dette punktet. Her må man kanskje høre på gode råd hos rette vedkommende. Legen er antakelig ikke mer kvalifisert enn andre.

Om du ennå skulle ha panikk for svineinfluensa finnes det nok av nettsteder som kan roe ned frykten, om vi ikke skulle greie det. Sikkert er det i alle fall at alle ungene ser ut til å overleve med glans. Og det kan vi være takknemmelige for midt oppe i alt dette styret.

Ellers som et avsluttende råd vil vi si at det nok er bedre å få svineinfluensa i Norge enn i Bolivia. Hils den velkommen når den kommer, og lukk etter den når den går. Den er ikke så god at man ønsker den tilbake.

Når ikke alt går etter planen....

2009-09-01T15:39:00.007+02:00

Noen ganger går bare ikke alt etter planen. Enkelt og greit. Og i dag har det nådd nye høyder.

I går var Samuel blitt syk, og mor Teo tok ham med til sykehuset for kontroll. Samuel besitter en sjelden evne til å bli veeldig syk når han først får det, så i alle fall noen av oss tok det ikke altfor tungt. Gutten kommer seg, ikke noe stress. Men - det var tydelig at det var mer på gang her samtidig. For plutselig i går stoppet vannet. Ikke bra. Og bare for å toppe hele greia våknet vi til et sykehus i dag tidlig. Over halve gjengen har blitt syke - og uten vann er det bare å sette i gang å jobbe.

Så får vi se hvor lang tid det tar før aspirinen er oppbrukt og resten er kommet hjem fra legesjekk. De få som ble sendt på skolen ble senere sendt hjem på grunn av veiblokkering - og han som gikk til det andre huset for å dusje fant ikke varmtvannet. Og oppvasken? Den er blitt utsatt til bedre tider:)

Klesvask

2009-08-30T18:20:00.007+02:00

Etter at barna kommer hjem fra skolen om ettermiddagene, er det først på programmet sokkevask! Resten av klærne skal også selvfølgelig vaskes et par ganger i uka, og det blir av og til litt trengsel og småkrangling rundt vaskekummene, her har vi nemlig ingen vaskemaskin! Her vaskes alt for hånd, med kost og såpestykke. Marco Antonio og Priscila er i full gang med klesvasken, og fra skikken med klesvask for hånd er det heller ingen unntak for voluntører. Det er bare å skrubbe! Men kjære mødre: Dette er noe vi har lært oss i Bolivia, og i Bolivia skal det få lov å bli. Så vær snill å ikke selg vaskemaskina når vi kommer hjem...

"Jeg er en liten papegøye fra Amerika..."

2009-08-28T19:31:00.008+02:00

Tiden med apekatt på barnehjemmet er definitivt forbi, ifølge tante Hanne. Men selv uten apekatt har vi noen kjekke dyr på bruket. Dette er Alfredo, og han skriker "Pan!" (brød) når han er sulten. Vanligvis er vi oppe i seks-tiden på en arbeidsdag, men om vi våger å sove så lenge som til klokken sju en helgedag, så sier Alfredo tydelig i fra! Og han blir ikke fornøyd før han får sin lille brødbit eller banan. Med det sørget han også for at våre feriegjester også kom seg opp om morgenen.Han har forøvrig fått selskap av Lorito som er mamma Teos papegøye. Ellers av dyreliv har vi en katt, som Juliana elsker å herje med. Vi har vakthundene Kaizer og Bobby som gjør en god jobb, ikke bare som vakthunder men også som restespisere når middagsporsjonen ble i største laget for voluntørene. Og i tillegg har vi haugevis av marsvin og noen kaniner. Og marsvinene befinner seg til tider i suppa vi får servert til lunsj - velbekomme!

Alle, alle vil vi ha med...

2009-08-26T23:58:00.007+02:00

Cristal, et lite sjarmtroll på fem år, har ikke den helt samme utrustningen for livets oppgaver som de andre barna på barnehjemmet. Derfor går hun på spesialskolen, Consipe, for der får hun god oppfølging, fysioterapi og tilrettelagt undervisning. Vanligvis gjør Eli Grete en fantastisk jobb som assistent og medlærer for Cristal, men nå er Eli Grete hjemme på Nærbø på ferie, og da må de øvrige voluntørene trå til. Ingve, Helga og John har derfor delt på å dra med Cristal på skolen disse ukene i august. Og vi synger, tegner, leker, går på do, pusser tennene, legger puslespill, kaster ball og andre aktiviteter som er pedagogiske. Artig for ongan!

Los niños - capitulo 10

2009-08-22T19:25:00.006+02:00

Josuè kom til barnehjemmet i januar, er 8 år og går i 1.klasse på skolen Toribio Claure. Siden han kom så sent til barnehjemmet ble det nemlig ikke plass til ham på Jesus Maestro. Han er en ganske stille og beskjeden gutt, med mindre han skal legge seg om kvelden, da skal han helst gjøre opp for all roligheten som har vært tidligere på dagen. Ellers er han mest opptatt av å telle ned dagene til helga, da er det ikke bare skolefri, men også hjem på besøk til pappa. Han begynner imidlertid å bli vel gammel for å oppdra barn på heltid. Her leker Josuè med Sanson, som var husets kjeledegge frem til han traff på en bil for tre uker siden og sa takk for seg. Det andre er tatt på turen til Torotoro i mai hvor vår lille soldat i grønt er fornøyd med å ha klyvd bratte juv og store steiner.

Pannekaker...

2009-08-20T16:00:00.005+02:00

Vanligvis har vi en dyktig kokke i mamma Teo som lager stort sett all maten i huset. Men en dag i forrige uke måtte Teo på sykehuset for å ordne med noen prøver for noen av barna. Derfor ble det opp til oss å lage lunsj. Og siden barna hadde fri fra skolen denne dagen, var det bare å slå seg løs! Barna synes det er kjempekjekt å lage mat, og det ble mange kokker og mye søl. På menyen ble det en favorittrett blant norske barn; nemlig pannekaker! Og bolivianske barn er nok ikke så forskjellige fra norske, pannekakene ble iallefall fortært med stor iver! Og Juliana, Ariel, Grover (skjult) og Marco stekte så det oste i hele kjøkkenet, mens Carlos gumlet fornøyd på sin syltetøyfylte pannekake. I tillegg prøvde vi oss på å skjære tynne epleskiver som vi dyppet i pannekakerøra og steikte med kanel og sukker - det ble en liten saftig delikatesse for de små ganer!

Cochabamba by night

2009-08-18T13:47:00.004+02:00

Fra fjellskråningen hvor vi bor har vi en fantastisk utsikt over Cochabamba! På dagtid er den mer preget av den tørre vinterårstiden, og et støvlag ligger som et teppe over byen, men om kvelden åpenbarer et fantastisk lyshav seg utover byen. Og det er faktisk større enn hva det ser ut som på bildet. Man står på verandaen og vet at i dette lyshavet befinner det seg taxisjåfører sent på jobb, gutter som sitter med limstiften tett til nesa, elegante servitører i fornemme restauranter, vakre jenter, og en og annen nordmann som forvirret vandrer rundt i byen i grunn fornøyd og glad.

Så kom besøket...

2009-08-16T06:00:00.005+02:00

O jul med din glede og barnslige lyst, vi hilser deg alle velkommen! Men mens vi venter på julen kom Ragnhild og Bjarte på besøk. Det var stas. Her kommer noen av høydepunktene:

Buganvillas, Santa Cruz: Det første som skjedde var en solid dobbelbooking fra unge Frøystad, som medførte at verten var i Peru da gjestene ankom Bolivia. Ikke bra. Men når en har Buganvillas, et solid fem-stjerners i Santa Cruz, hjelper det på. For ca 450 pr natt overlevde herr og fru pent en hel helg, og når de i tillegg traff på misjonærfamilien Olsen, ordnet det meste seg. Og etterhvert kom mister doublebookmaker seg dit også, og da ble det leking i sanden.

Canchaen, Cochabamba: Forestill deg et utendørsmarked. så ganger du størrelsen med 10, legger til en labyrint, et sykt folkehav, alt mulig ræl og noen mer nyttige ting, en skredder eller fjorten og en og annen lommetyv. Da nærmer du deg Canchaen, altså markedet, i Cochabamba. Og om du tar sjansen på å spise her, får du noe av det beste landet kan oppdrive for 7 kroner. Lar du kameraet bli igjen hjemme kan du få se et par artige dyr til salgs. Og kan du litt spansk får du deg kanskje en ny venn?

Villa Tunari, Chapare: Er et fenomen av type sjelden. 150 kilometer fra Cocha ligger en jungellandsy basert på to ting. Turisme og Coca. (Noen som lurer på om her er en sammenheng?)Her finner man mye rart. En apepark, der apene stjeler alt du har i lomma, og helst vil ha kameraet ditt også. Hva med en raftingtur? Sist men ikke minst, når tror du resten av huset nedenfor tar turen nedover elva?

En tilfeldig fjelltopp på over 4000 meter, Cochabamba: Er du i Cochabamba, bor du høyere enn Galdhøpiggen. Ok, så da er det ikke så stort å krysse de tre tusen. Men hva med fire?

En haug med resturanter, Cochabamba: De kan nevnes i fleng hvis man gidder, og det meste utenom fiskemat går så det suser. Ikke går man konkurs av å betale for seg heller. Og is? eller en nypressa appelsinjuice fra A/S Hygiene og Co på gata?

Noen kan også trikset med å ikke bli syke. Herr og Fru Antibac gjorde all hånlatter til skamme, og beviste at det kanskje ikke var så dumt å ta håndhygiene på alvor likevel. Så, herved trekkes alle bemerkninger tilbake. takk for besøket! Det var fantastisk kjekt. Håper macheten kom seg gjennom tollen uten problemer;)

Los niños - capitulo 9

2009-08-15T15:16:00.002+02:00

Marco Antonio har vært omtalt et par ganger, og det er kanskje ikke rart. Han er nemlig ikke typen som gjemmer seg bort når et kamera er tilstede. Han er positiv, utadvent og prater som en foss! Mest på spansk, men elsker å prøve seg både på engelsk og norsk. Han har et humør og et energinivå som gjør at man kan rett og slett ikke kan la være å like ham. Han er ekstremt lærevillig, så lenge det ikke går på bekostning av tålmodigheten, den er nemlig ikke alltid den lengste. Det resulterte i at gitartimene med Ingve ble lagt på is inntil videre (les: for alltid). Bildet over er fra karnevalsfesten vi hadde i februar, og Marco er en god "bajazzo" både med og uten kostyme! Bildet under er han med Pedro som går i samme klasse som ham selv. Med Marco er det full fart fra morgen til kveld. Eller, som Marco Antonio selv ville sagt det: "Hei korr det går!"

Tannlege Magda

2009-08-12T18:42:00.000+02:00

Mange av ettermiddagene brukes til tannlegebesøk, og i ferien var vi til tannlegen både sent og tidlig. Tanngarden er av høyst varierende vedlikehold og kvalitet, særlig for de siste som ankom barnehjemmet i januar. Etter først å hatt noen fortvilte runder hos en heller dårlig tannlege som ligger ved skolen, fikk vi byttet til en lenger mot sentrum. Det gjør at vi må ta buss frem og tilbake, men så blir også tennene heller bedre enn verre etter tannlegebesøket - og det er vel hele poenget! Dessuten kan vi nå stole på at tannlegen møter opp. Det er Gaby som sitter i stolen hos tannlegen denne gangen, mens Jesùs, Grover og Jhon venter tålmodig på tur på venterommet. Eller, sistnevnte løp riktignok inn til tannlegen tre ganger i løpet av ventetiden og ropte: "A mi me toca!" (Nå er det min tur!) Men iløpet av de siste to månedene har altså nesten hele gjengen på 34 stk vært hos tannlegen i tur og orden, og Karius og Baktus har pent måttet pakke kofferten og dra sin vei!

Tegning, lek og moro!

2009-08-10T01:40:00.000+02:00

I går hadde barnevernet i Cochabamba invitert til en dag i parken med tegnekonkurranse for barna, og når muligheten for å komme seg ut byr seg er barna sjelden vanskelige å be. Hanne leide en buss for hele gjengen som ville dra ned, og at vi ventet halvannen time på at den skulle komme gjorde absolutt ingenting. Alle fikk nye blyanter og tegnet ivrig som Richard og Josuè (over), og barnevernet bød også på empañadas og jus, samt underholdning med klovner! I tillegg fikk vi bruke parkens fasiliteter med lekestativ, akvarium og et lite tog som voluntør Helga, Beatriz, Jhon og resten av barna kjørte rundt i parken. Det var helmaks!

Pomp og prakt på 6. august!

2009-08-06T16:08:00.000+02:00

Viva Bolivia! I dag er det Bolivias nasjonaldag! Og feiringen startet allerede i går, med barnetog og borgertog i bydelen Tiquipaya som vi tilhører. 10 av barna på barnehjemmet var med og spilte i korpset fra skolen Jesus Maestro, og etterpå gikk mange i nabolaget i borgertoget under nabolagets egen fane. I dag, på selve nasjonaldagen, er det militærparade som står på programmet. VI tok turen ned sammen med barna til hovedgata "El Prado" og så rekken av veteraner, politikorps, Røde Kors og forskjellige andre som marsjerte i toget. Mest komisk var vel likevel organisasjonen som arbeider for at Bolivia skal få tilbake kystlinjen, den de engang tapte i en krig mot Chile i 1884. Så utholdenheten er det ingenting å si på! Bildet over viser politikorpset som spiller i gatene, mens bildet under er Samuel, Hernan, Marco Antonio og Jhesica på vei til Tiquipaya og er klare for innsatsen i skolens musikkorps!

Helgetur til Chapare

2009-08-02T23:05:00.000+02:00

"In the jungle, the mighty jungle, lions sleep tonight..."
Nå har Ingves gamle Kongshaugvenner, Ragnhild og Bjarte, vært på besøk i en uke. Så da ble det en liten helgeutflukt til jungelen! Ingve var reiseleder og ordnet et solid opplegg med en turoperatør i byen, og fredag ettermiddag satte vi oss i en taxi og kjørte til Villa Tunari i Chapare. Ordingen med rutetaxier som kjører i tre timer for 20,- Kr er god! Vel framme i Villa Tunari ble det servert et ekte jungelmåltid, utrolig nok med rådyr, men det finnes ikke i andre deler av landet og er derfor en spesialitet i Chapare. Lørdagen ble det først rafting på elva med noen engasjerte og ivrige guider, og deretter en tur i en dyrepark uten bur! Her viste Ingve at finnes muligens flere grunner til at han fikk russenavnet Tarzan på Kongshaug, mens Bjarte synes nok at noen av apekattene ble litt vel innpåslitne, særlig da den som klatrer opp på skuldrene hans begynte å spise på solbrillene...

Søndag var det stort sett regn, men for de som er halvveis støvete Cochabambinoer så var det bare herlig! Hjemturen ble likevel fremskyndet noe, etter at Bjarte hadde fått en rundtur på motorsykkeltaxi, han hadde jo bursdag på søndag! Så om vi ikke fikk løpe og herje nok med barna på barnehjemmet, så kunne vi slå oss enda litt ekstra løs i jungelen!

Los niños - capitulo 8

2009-07-30T18:37:00.002+02:00

Patricia er en myndig ung dame på 15 år som vet hva hun vil. Eller, hun vet iallefall hva hun ikke vil! Men så er det ikke lett å være 15 år heller, og så gjerne ville stå på egne ben. Likevel er det mange regler og hensyn å ta når man bor på et barnehjem, og at friheten nødvendigvis må komme senere er av og til fryktelig kjedelig. Men Patricia er en fornuftig dame, flink på skolen, og med litt tålmodighet vil hun komme seg godt frem i livet. Det er ikke alltid hun er like interessert i å være med på aktiviteter som disse voluntørene lager i stand, med mindre det er snakk om pizzabaking. På bildet under er hun også med lillesøster Juliana, og det er tydelig i mange sammenhenger at de er søstre. Med disse to bestemte damene blir det ofte liv i heimen, og vi får bryne oss litt på hverandre.

Historiske Peru!

2009-07-29T18:14:00.001+02:00

En ting er sikkert; La Paz er sabla kaldt på vinterstid! Men etter en kjølig overnatting i denne isbyen gikk turen til noe varmere strøk over grensa til Peru. Målet for dag 1 var Arequipa, og besøke Ingves søskenbarnfamilie, Mulelid fra Hell. Randi Helen og Robert og barna Jon Henrik, Sander og Andrea tok oss i mot med grovbrød og hjemmelaget jordbærsyltetøy! Snakk om velkomst!! Full guiding i Arequipa ble det også, de tok oss med til den norske skolen i Arequipa som sees på bildet 2, og særlig Plaza de Armas (bildet over) imponerte som den flotteste i noen by vi har sett hittil, og med en avslutning på restauranten Zic-Zac som serverte konjakkflambert struts ble dagen fullkommen! Så gikk ferden videre til Cusco. Og det ble med en gang tydelig at dette var en turistby! Her var gateselgere og kelnere klare til å kaste seg over sitt bytte! Et par dager i Cusco ble det før turens høydepunkt ble innledet: Inca Trail. En firedagers fjelltur på den gamle Inca-veien mot Macchu Pichu! To nordmenn, syv amerikanere, tre argentinere la i vei i vår gruppe. Og forbløffet var både nordmenn og amerikanere da det viste seg at de to nordmennene var de første opp den lange og bratte stigningen til Dead Woman's Pass! På veien var det også chilenere, engelskmenn, kroater, dansker og folk fra Taiwan. Vår energiske og amìgolige guide, Roberto, fortalte om ruiner og Incahistorie langs veien, mens vi passerte den ene ruinbyen etter den andre og gispet etter pusten av de fantastiske utsiktene vi fikk på fjellene. Da skyene passerte under oss og tåkela noen av ruinene, fikk det et enda mer magisk preg. Maten var upåklagelig, selv om vi helst skulle ønske det var litt mer av den, særlig den ene dagen. Siste dagen tumlet vi ut i nattemørket kl 04.00, og vi kom frem til Sun Gate kl 07.00 og fikk det flotte skuet mot Macchu Pichu! Noe trette og slitne etter fire dager i fjellet, så var synet av målet helt fantastisk! Etter guiding og litt kos med lamaene som beitet fredelig på Macchu Pichu gikk turen tilbake til Cusco med tog og buss. Og noe av alt det som sitter igjen etter turen er at vi lærte nok en gang at selv foruten målet, kan veien i seg selv absolutt være verdt å gå!

Vamos a la montaña...

2009-07-15T00:39:00.000+02:00

Denne gangen blir Peru vertsnasjon for voluntørenes visumfornyelse, ettersom det allerede er tre måneder siden vi var i Chile så må vi komme oss ut av landet. På tross av lørdagens fjelltur i Cochabamba fortsatt sitter friskt i minne satser vi for fullt på en planlagt fjelltur til ett av verdens syv underverk: Machu Picchu. Samt at vi skal innom byene Arequipa og Inkahovedstaden Cusco. Det betyr at det blir litt lite oppdateringer på bloggen i nærmeste fremtid, men frykt ikke - mer moro kommer når vi er tilbake i Cochabamba 27. juli! Hasta montaña!

Fjelltur

2009-07-13T03:48:00.000+02:00

Vi har vært på fjelltur. I norsk målestokk bor vi allerede høyere enn Galdhøpiggen, så fjelltur blir bare å gå sykt høyt til fjells. Vi hadde bestemt oss for å gå opp til det første vannet oppe i fjellet, og hadde hørt at det ikke burde ta så veldig lang tid. Men, der tok vi feil.

Godt nede i dalen fant vi lombris. For dere som lurer på hva det er, er det bare å følge linken. I tillegg laget vi fiskestenger av eucalyptusgreiner og sen/gutt/fiskesnøre kjøpt for 4 kroner. Med det var motivasjonen for de noe latere sikret. Like greit vi ikke fortalte dem at vi ikke regnet med å få fisk i dag:)

Oppe på 3700 meter er det kaldt. Mulig dere kan skimte noen hvite, bare legger hos den avbildede voluntør. Det varte ikke lenge før det ble i kaldeste laget. Men når ungene vil fiske er det bare å smøre seg med tålmodighet.

Litt spesielt var det også å møte på menneskene som bodde her oppe i fjellet. Etter å ha lært spansk i lengre tid, var det litt spesielt å møte folk som bare snakket Quechua. Takket være unger med tospråklig bakgrunn forstod vi i alle fall hva hun mente hun som skreik at vi måtte passe på så ikke bikkjene tok sauene hennes. Lurer på hvordan livet er der oppe? At de ikke har internett er i alle fall sikkert...

Drømmedag på flyplassen

2009-07-10T17:57:00.000+02:00

Etter litt papirarbeid og frem og tilbake på flyplassen, så fikk vi tillatelse fra AeroSur og Sabsa (det bolivianske Avinor) til å besøke et fly med barna på barnehjemmet. Og det ble en drømmedag for hele gjengen! Etter barnegleden å dømme, så er rulletrappen på flyplassen verdt turen dit i seg selv. Heldigvis gjorde vi oss ferdige med den forrige gang vi var der. Etter først å ha sett på fly som tok av, og landingen til flyet som kom fra Santa Cruz som vi skulle få se på, ble den nysgjerrige gjengen ledet ned til sikkerhetskontrollen i bakkorridorene. Benito, Maribel og Lidia måtte kontrolleres nøyere da det pep da de gikk gjennom kontrollen, noe som også ble til mye smil og latter. Vi fikk en fantastisk service av AeroSur som avså fire ansatte til å vise oss rundt en torsdag ettermiddag. De fortalte om flyet utvendig om motorer, brennstoff og bagasje, vi fikk servering av både flymat og drikke ombord, og en pilot fortalte om cockpiten da en og en kunne komme frem og se.

På bildene er det Lidia, Liz Daniela og Elena som flyr 1.klasse, mens Daniel og Jose Luis får orientering i cockpiten.

Spillekveld

2009-07-09T18:29:00.000+02:00

Når hele ettermiddagen, og for de store også hele kvelden, ofte går med til leksegjøring så er det lite ekstra man kan finne på. Men nå i ferien har alle kunnet slappe litt mer av og vi har hatt noen rolige fine spillekvelder oppe i leiligheten hos oss. Monopol og Uno har blitt spilt med stor innlevelse og entusiasme. På bildet er Samuel, Rafael og Benito, noe bekymret over den økonomiske utviklingen, mens Pedro er storfornøyd med dollargliset på. De øvrige smilte og lo av at han kjøpte de billige tomtene, men etter at han fikk hotell på alle disse tomtene er det Pedro som smiler og de andre som betaler...

Mens jentene i stua fniste og koste seg som fjortisjenter flest mens de spilte UNO. Det viste seg at nettsidens utskremte voluntør fikk lett spill da jentene kvidde seg for å spille de kortene som faktisk kunne gitt dem seieren. Det kom seg heldigvis etter en liten alvorsprat. Jenter:)

Los niños - capitulo 7

2009-07-06T19:55:00.000+02:00

Eldst av de minste, jepp Ariel er sjefen på rommet for de små!

Men for de små, Jesùs, Josùe og Carlos så er han en god sjef å ha. Han tar mye ansvar og hjelper til med det meste, selv om han neppe er det store forbildet når det kommer til orden og ryddighet. Og riktignok kan en av de minste komme gråtende til oss, men da har ofte Ariel en god forklaring på hvorfor - og vi liker å tro ham! For de små kan også være ganske så ertende av seg.

For oss voluntører har Ariel også vært en god spansklærer, og retter på språket vårt på en lite støtende måte. Ariel har et skarpt hode, og tar ting lettere enn de fleste i huset, tross at han bare er 11 år. Likevel er fryktelig kjedelig å gjøre lekser, så de blir ofte gjort enten i de tidlige eller de sene nattetimer. Forsåvidt en epidemi som går blant femteklassingene i huset og som driver tante Vicky til vanvidd! Et annet er problem er at når ting begynner å gå fort så har han astma! Tranquilo, kilo!

Fredag

2009-07-05T21:29:00.001+02:00

Viss noen ringer Guiness rekordbok, så kan det hende de er åpen for å lage en egen kategori som heter noe sånt som "flest-museumsbesøk-på-en-ferie. Vi er i allefall klare til å konkurrere. Fredag tok vi turen enda engang til et av de mange museene i byen. Denne gangen var det medisinmuseet som stod for tur. Her slapp vi gratis inn, og fikk med oss en hel del artige greijur. Blant annet et fullt innredet apotek fra lang tid tilbake. Og selvfølgelig var alle flaskene fulle av alt slags greijur også.

Man trenger forresten ikke å gå til et museum for å finne et fullt innredet apotek i Cochabamba. Det holder å stikke nesa forsiktig i været og gå dit det lukter en blanding av rent og medisin. Her kan man få kjøpt hva man vil uten resept så lenge man kan navnet på en lege. Uansett, ett av disse hadde i alle fall havnet på museum.

Vi fant også veien til en park - som vanlig - etter museumsbesøket. Her spiste vi is, fant igjen tenåringsjentene som prøvde å stikke av for seg selv, pratet, fant jentene en gang til - før vi etterhvert fant ut at vi ikke gadd å leke med dem mer og tok dem med hjem.

Disse småturene er en fin anledning til å bli enda litt bedre kjent med ungene, og ikke minst få vist dem byen og mulighetene som ligger der. Denne gangen ble vi heller ikke frastjålet noe kamera. Dermed ble alt så mye bedre for dere som slipper å glane på noen kjipe turistbilder. Chau!

Liri - Liri- Liriuni

2009-07-03T02:17:00.000+02:00

I går fekk ungane ei skikkelig bløyte. Vi pakka sekken, silpanchoen, badeshortsen og lommepengane og reiste til Liriuni, ein god times køyretur i frå barneheimen. Liriuni ligg på meir eller mindre vulkansk grunn, og moroa i Liriuni stammar frå dei varme kjeldene som kjem ut i frå fjellet.

Der har nokre bolivianara med meir forretningsinnstinkt enn estetisk sans snekra eit artig bassengområde med varmt vatn med ein viss eim av svovel. Slikt kan lett få opp stemninga. Då var det kanskje heller ikkje så rart at Jesus som først nekta å hoppe uti brukte berre fem minutt på å ombestemme seg i finveret. Eller Marco Antonio som fann ut at kanskje var det ikkje så håplaust å lære seg å symje likevel. Dei fleste av oss plaska stort sett berre rundt og kosa oss i det varme vatnet. Hygiene let vi vera hygiene - slikt får ein tenke på når ein ligg heime i sitt eige badekar - ikkje når ein plaskar rundt med ca 40 ungar i eit lite basseng i fjella i Bolivia.

Vi har ikkje slengt rundt oss med for mykje skryt om mamá Teo enno på bloggen. I dette høvet passar det seg ekstra godt å fortelje om den nyyyydelege silpanchoen ho hadde stappa i sekken. Flatbanka kjøt, steikt egg, ris, steikt potet og ein salat av løk og tomat. Den dama kan lage mat!

Og for å vise at vi fulgte med i norsktimen på barneskulen: Og etterpå var alle einige om at det hadde vore ein fin tur.

Toril

2009-07-03T01:49:00.000+02:00

Cochabamba er en by. Det visste du kanskje. Dersom ikke, bør du vurdere å sjekke litt info. Litt mer tvilsomt er det at du finner info om Toril på Wikipedia - derfor gir vi deg herved enda en grunn til å lese bloggen vår.

Vi skal ikke bruke hele denne posten til å fortelle alt som Toril har gjort, det kan dere heller lese om på hennes egen blogg. Men vi har litt lyst å fortelle kort om hennes prosjekt. Ettersom skolen er krevende for de fleste her i landet, og man må stå på eksamen hvert år fra man er bitteliten for å kunne få passere til neste klassetrinn, blir de som står med litt mindre tilgang på ressurser enn andre ekstra synlige her. Og det er disse Toril har satt seg som mål å hjelpe. I øyeblikket har hun senteret sitt åpent to dager i uken, og flere leksehjelper i sving. På den måten får hun både gitt arbeid til de lokale, og læringshjelp til ungene i området.

I dag tok vi turen med ungene våre for å leke med sauene, og teste ut alt det andre hun hadde gjemt på kjøkkenet sitt. Siden Toril er tidligere leksehjelp på barnehjemmet, var ikke kjemien med de små noe problem - og i tillegg vet hun å få opp humøret med is og andre godsaker. Og lille Jhon på bildet var så høflig av seg at man kunne nesten bli skremt. Eller glad. Mest det siste.

Vi er normalt snille og forsiktige av oss (liker vi å tro), men i dag drar vi på og spør freidig og greit om dette prosjektet kunne vært noe å støtte? Slik at det kunne gått an å utvide tilbudet til flere dager i uken? Pengene rekker langt her borte, så om du sitter med noen lapper du ikke aner hvor du skal gjøre av, sjekk ut denne linken og la tvilen bli blåst bort med sommervinden som det ryktes herjer Norge for tiden.

Museumsdag

2009-06-30T03:20:00.000+02:00

Ferien er absolutt den beste tiden for utflukter, og fredag var det de størstes tur til å ta en tur. 16 stykker var vi som dro ned til Simon Patiños villa fra 1927, Palacio Portales. Patiño var i sin tid den store tinnkongen, han eide omtrent halvparten av Bolivia og var en av verdens ti rikeste menn. Etter å ha fått omvisning både i den fasjonable villaen og ruslet rundt i den flotte hagen hvor særlig svømmebassenget fra 20-tallet fikk stor oppmerksomhet, dro vi til Museo Alcide d`Orbigny som huser fossiler og en stor samling av fascinerende utstoppede dyr. Og faktisk så falt museene i smak hos de fleste, bortsett fra at en del av dyrene var noe i styggeste laget for en del. Til slutt ble det isspising i parken før vi dro hjemover, og det var heller ingen som hadde noe i mot. I løpet av bussturen hjem fikk fotoapparatet til John Andreas ny eier, så vi har dessverre ikke bilder fra turen, men må låne fra turistsidene til Bolivia, her fra Palacio Portales.

Kinotur for de minste

2009-06-26T20:10:00.001+02:00

Vi har tidligere hatt kinokveld her på barnehjemmet for barna. Både med salg av billetter, kiosk, og film på storskjerm. Nå er det imidlertid ferie og det betyr noen ettermiddager uten leksegjøring. Derfor kunne vi også ta en tur på "ordentlig" kino. På ettermiddagen på onsdag tok vi med de 13 minste til Cine Norte, og så Disneyfilmen "Up". Det synes de var knakende kjekt! Her har vi flesteparten av gjengen og leksehjelp Teca foran filmplakaten.

El dia de San Juan

2009-06-25T03:00:00.001+02:00

- eller St. Hans-aften som det kalles på andre sida av jorda. Her kan man imidlertid glemme at det er "årets lyseste natt", for det er rett og slett bekmørkt! Men tradisjon med bål er det like mye i Bolivia som i Norge, og bålet kommer jo langt mer både til nytte og hygge når det blir kjølig og mørkt om kvelden hos oss. Vi grillet pølser rundt bålet og spiste kjøtt og poteter i peanøttsaus, mens Gladys fortalte morsomme historier rundt bålet. Det ble stemning av det!

Los niños - capitulo 6

2009-06-23T01:53:00.000+02:00

Denne profilen tilhører Rafael, eller "el chino" som han også kalles. Det skyldes ikke bare at han har en tendens til å få kineserøyne på bilder, men at han rett og slett har en lidenskap og en drøm om å reise til Kina! Han er 16 år gammel, men går 8.klasse i år, noe som skyldes at han fikk nesten et helt år på skolen ødelagt av at han brakk et bein på sykkel da han var hjemme i sommerferien i fjor. Og med litt lærevansker så blir det heller ikke bedre. Men Rafael er en gutt som det aldri er noe problem med. Han er samarbeidsvillig, hjelpsom og alltid positiv til aktiviteter som arrangeres. Dessuten har han et musikalsk talent på gitar som stadig blir bedre etter gitartimer med Ingve. Nederst er han avbildet med Pedro på stadion, og den kampen tapte vårt alles kjære Wilstermann så det sang. Men det har heldigvis Rafael og (nesten) alle vi andre glemt.

En helt vanlig kveld

2009-06-16T18:30:00.001+02:00

Så langt har det vært stort sett fest som har blitt beskrevet her. Aktiviteter som når vi tar med barna på fotballkamp, eller tur i parken eller andre ting som vi synes er "verdt å nevne". Derfor synes vi det er på tide å gi dere et lite innblikk i hverdagen. Vi har mye med de minste å gjøre på barnehjemmet. Og ett eksempel på hva vi driver tiden med, er kveldsstunden med de minste før de skal legge seg. Her er Carlos i full gang med tannpussen etter kveldsmaten, mens for Jesùs er det like greit å klatre opp i skapet når han skal lete etter klærne som skal legges klare for neste dag. Etterpå blir det en liten stund på senga med en nattahistorie. Men når Jesùs helst vil høre om Samson, Josùe om Daniel i løvehulen og Carlos om Moses som leder folket ut fra Egypt, så blir det ofte ikke bare èn, men tre historier... Og så når alle har fått sin dose oppmerksomhet og en nattakos, så kommer Jon Blund sakte snikende...

Bryllup

2009-06-09T16:51:00.001+02:00

Her om dagen vart me inviterte i bryllup til våre gamle vener. Vi kjenner dei i alle fall litt, så mykje kan vi driste oss til å seia etter å ha vore på leir med dei ei heil helg. Og same dagen som den nyinnkjøpte dressen var sendt heim, fekk vi invitisasjon til å koma i bryllup. Kor kjekt, tenkte vi. Og vi fekk heilt rett.

Vi kom til ei stivpynta og fin kyrkje, med behagelig lite plass til beina, men mykje fint å setta augene på. At vi kom altfor tidleg og bruda altfor seint, det får berre gå; kulturforskjellane har ofte ein tendens til å slå ut på klokka. Viinga var vakker og forståeleg, og etterpå var det fest.

Eit flott pynta festlokale ønskte oss velkommen; go mat, artige leikar og ein nordmann med peiling på konebering. Ei hake var det - det var utandørs, og vi var kledd for norsk sommar. Gjekk på ein smell der ja... Men Carlos og Charo la ikkje så mykje merke til kulda, dei hadde andre ting å tenke på, og gift vart dei.

Los niños - capitulo 5

2009-06-06T15:45:00.001+02:00

Maribel R. er 13 år gammel og er en særdeles positiv jente. Hun har bodd på barnehjemmet allerede i åtte år, og vet å ta sin del av arbeidet og ansvar for de minste. Særlig gjelder det minstejenta Priscila som hun står og grer og fletter håret på hver morgen. Hun er en livsglad og humørfylt jente som har ambisjoner om å starte på medisinstudet med tiden. Det avhenger muligens litt av at ikke for mange forelskelser kommer i veien, for da er nemlig både skolen, leksene og klokken langt langt borte, og Maribel befinner seg i en helt annen verden... Bortsett fra det, så er det nok lite som kan hindre henne. Både hun, den andre Maribel og Marco Antonio som alle går i 7.klasse har et veldig godt samarbeid om leksene og med gode resultater, så det er lovende for alle tre. Og nettopp det å samle folk om å få ting gjort er en av Maribels styrker, så om hun ikke får ordnet alt helt på egenhånd, så går det som regel opp til slutt;)

Pinsehelg i Apote

2009-06-03T16:07:00.001+02:00

I pinsa har vi vært på misjonssambandets ferieplass i Apote, utenfor Cochabamba. Et herlig sted med hytte, stor hage og svømmebasseng, samt en veldig hyggelig vaktmester! Eli Grete tok med barnehjemmets store sjarmtroll, Cristal, så stemningen var allerede satt på forhånd. Og i tillegg kom John Andreas sin tidligere kollega fra Tromsø, Ida, også på besøk til Cochabamba denne helga. Vi fikk en særdeles avslappende og koselig sosial helg med god mat, soling, kortspill, film, lesing, og litt bading i det noe kalde vannet. Dessuten ble gjensynet med en elektrisk vaskemaskin til enorm glede! Å kunne ligge i hengekøya mens vaskemaskina gjør jobben - ja det er ferie!

Gratulerer med dagen, mor!

2009-05-27T20:18:00.001+02:00

I dag er det morsdag i Bolivia - og det har vært fest! Alle foreldre var invitert til skolen hvor det var festprogram med sang- og danseoppvisninger, og alle ble invitert på mat i de klassene barna gikk i. Nå manglet de fleste mammaene til våre barn fra barnehjemmet, men mamma Teo, tante Hanne og vi voluntører delte oss og gikk på besøk i de ulike klassene, og håper at det gjorde en forskjell. Noen av klassene som hadde danseoppvisning var 1. klasse og her det Jesùs og Pricila som akkurat er ferdig med sin danseoppvisning i finstasen.

Og siden den norske morsdagen gikk forbi i stillhet hos oss vil vi også benytte anledningen til å sende en rose hjem til mamma Astrid og mamma Berit og si: "Feliz dìa mamà - Te quiero mucho!"

Hei hurra for Teo som fyller 60 år!

2009-05-23T18:58:00.000+02:00

På onsdag var det bursdag på barnehjemmet. Og ikke hvilken som helst bursdag. Mor sjøl, Teodora, fylte 60 år! Det måtte markeres og tirsdag kveld var det lett å få med fem frivillige som troppet opp i leiligheten vår for å pynte bløtkake. Rafael, Marco Antonio, Pedro, Maribel V. og Maribel R. har god grunn til å være fornøyd med resultatet. To fine bløtkaker, med jordbær og krem inni, og pyntet med kiwi, mandarin og jordbær på toppen. Så istedetfor den daglige fruktpausen i leksegjøringen ble det bløtkake på hele gjengen på onsdag. En forandring som det ikke var noe problem med å godta. Teo selv skjærer opp og deler ut bløtkaken, med litt hjelp av Maribel V.

"Men nå er du jo her, ikke sant?"

2009-05-21T19:02:00.000+02:00

"Men nå er du jo her, ikke sant?", sa taxisjåføren mens han så på meg med et smil som jeg ikke forstod om var sørgmodig eller fornøyd.
Den arabisk/amerikanske litteraturviteren Edward Saíd har skrevet en meget interessant bok om vestlig maktbruk i Orienten. Og, sier han, legitimeringen av deres handlinger var like enkel som den var reell: "They could simply just be there".

Så er vi i Bolivia. Sittende i setet ved siden av en taxisjåfør som forteller at Norge var drømmelandet hans. Slikt gjør de fleste for å smigre, men denne var annerledes. Litt resignert i møte med livet her, med realistiske oppfatninger om de utfordringer som eventuelt ville vente i Norge. Bare en hake: Dit kommer han seg ikke. Lover og regler setter en effektiv stopper for alle hans muligheter til å dra dit.

"Men nå er du jo her, ikke sant?" sa han etter at jeg hadde sagt at Bolivia er mitt drømmeland. Bare fordi jeg kan være her. Så enkelt, så urettferdig. Det setter arbeidet her i enda tydeligere perspektiv - unger, vi er velsignet med muligheten til å være her, og vi ønsker å gi dere noe! Akkurat her, fordi vi kan være her...

Boliviansk 17.mai

2009-05-18T19:12:00.000+02:00

Kan det bli ekte 17.mai-feiring når man ikke er i Norge? Ja, såvisst! 31 nordmenn var samlet til 17.mai-feiring på misjonens ferieplass rett utenfor Cochabamba på søndag. Og det manglet ikke på noe av det som hører med til en ekte 17.mai-feiring. Barna ved Den Norske Skolen i Cochabamba leder an i 17.mai-toget på ferieplassens eiendom, og forøvrig ble det 17.mai-tale, sang, leker, hamburgere, kake og is. For en og annen litt utålmodig sjel ble dette ekstra bra: Passe kort tale, passe kort tog, og passe kortermet skjorte. En fantastisk fin dag i solen, på et sjeldent fint sted. Voluntørene ved barnehjemmet Villa Porvenir var så absolutt i feststemning, Eli Grete, Marte, Helga, Ingve og John Andreas.

Så ikke er det bare mulig med ekte 17.mai-feiring utenfor Norge - den er kanskje til og med bedre...?

Los ninös - capitulo 4

2009-05-16T15:00:00.000+02:00

Gaby kom til barnehjemmet i januar sammen med lillebror Marco Antonio. De er derfor like "nye" som oss på barnehjemmet. Å tilpasse seg helt nye forhold er ikke alltid lett, men Gaby har klart seg bra. Noen intriger på jenterommet tyder bare på at alt er som det skal. Og nye forhold er ikke bare hjemme på barnehjemmet, men også på den nye skolen hun begynte på da hun flyttet hit. De fleste av barna går på Jesus Maestro, og det gjør også Gaby. Hun synes skolen er noe slit, og leksene tar mye tid også i helgene. Men hun er blid og hjelpsom, og har en positiv holdning til nye utfordringer og livet generelt. Og det er beundringsverdig når man vet at bakgrunnen langt fra har vært den enkleste. Hun er ansvarsfull og lærevillig, og har mye konstruktivt å komme med. Hun har forøvrig sett en stor oppgave i å få frivillige voluntører til å innse potensielle kjæresteforhold som finnes, særlig blant andre ansatte på barnehjemmet, og dette finner hun også stor underholdning i. Hun bidrar med mye liv, og er en veldig kjekk jente å ha her!

Wilstermann vs. Aurora

2009-05-15T17:23:00.000+02:00

Torsdag var det duket for årets store byoppgjør for fotballentusiaster. Byens to store fotballag, Wilstermann og Aurora, braket sammen til kamp på stadion. Vi tok med en gjeng av de store barna for å se kampen, og det ble stemning!

Etter en heller kjedelig første omgang, tok kampen seg krafig opp i andre. Og selv om to Auroraspillere måtte bæres ut på båre i løpet av kampen, så var det absolutt kvelden for de blå og hvite. Aurora puttet inn to mål i andre omgang, og èn Wilstermannspiller pådro seg rødt kort.
Litt skuffende for våre Wilstermannfans, representert på bildet ved Benito, Maribel og Marte voluntør, mens Pedros fornøyde smil likevel var tilstede ettersom han da vant en flaske cola i veddemål med John Andreas.

Sprøyt...

2009-05-12T02:20:00.000+02:00

Her kommer historien som helt sikkert kan få legestudenter til å se et kall i et land langt borte: Jeg fikk en liten forkjølelse - og endte opp med noe ala proteser i rumpa. Slik gikk det til:

Helt siden vår gode kollega Eli Grete fortalte om en runde med antibiotika uten om det vanlige har jeg vært nyskjerrig på hvordan legene driver butikken her i landet. Her i helgen bød sjansen seg, og min langvarige vonde hals skulle til pers. Lykkelig uvitende om alt som skulle skje, møtte jeg opp hos doktor'n for å høre hva som skulle gjøres.

Kortversjonen videre: To ganger ti milliliter i hver skinke. Ti med antibiotika, ti med desinflamador (utenom at mer eller mindre hele familien til legen lo og koste seg, når jeg hoppet rundt og skrek i smerte etter å fått 10 ml desinflamador intramuskulært, som visstnok skal ha samme virkning som ibux, får dere tenke dere resten selv.)

Er det noen der hjemme som har en anelse om jeg gjorde rett i å lyve på meg at jeg var så mye bedre i dag at jeg ikke trengte ti nye ml med pencilin, eller burde jeg kanskje ha gjort som mamman i huset vi jobber; dratt på med seks injeksjoner til for å sikre at siste rest av immunforsvar tok turen til skogs?

"Leger uten grenser" betyr noe helt annet i Bolivia enn i Norge...

Ingve

På helgetur til Toro Toro!

2009-05-09T23:32:00.000+02:00

Med langhelg 1. mai, ble det til at vi tok en helgetur med barna til Toro Toro, en liten landsby fem-seks timers busstur fra Cochabamba og en av Bolivias turistattraksjoner. Grottevandring stod på programmet første dag i Toro Toro. En fascinerende tur inn en grotte og 200 meter nedover i fjellet med hopping, klatring og åling for å komme seg frem - noe slitsomt for de minste, men de klarte seg godt. En badetur i elva passet bra etterpå, selv om man kanskje ikke ble stort renere av den grunn...

Dag 2 ble det en dagstur til "Vergel". En fantastisk flott gåtur gjennom nydelig natur og ned et juv med fargerike og mektige fjellsider. I bunnen av juvet ble det bading, lek og moro. På turen hjemover var vi innom dinosaursporene som landsbyen er kjent for. Bolivia har noen spektakulære naturopplevelser å by på, og at landet er lite utnyttet som turistmål gjør at det ikke er smekkfullt av turister og at prisene er overkommelige - selv om det ofte er egne priser for oss "gringos". Med jobben er vi likevel som fastboende å regne. Barna storkoste seg, og vi skulle gjerne tatt slike turer oftere!

Heftige Chile!

2009-05-06T14:23:00.000+02:00

Med heftige flamenco-step, salsarytmer, nydelig mat, og kulturopplevelser i Valparaiso har vi hatt en fantastisk god og avslappende ferie i Chile. Med oss på turen fikk vi også med Eli Grete og Mirjam som også er voluntører her, og det ble en knakende god gjeng!
Den lidenskapelige dansende damen var en del av en gruppe som underholdt på en av restaurantene i Santiago.

Grunnen til at dette blogginnlegget har latt vente på seg. er at etter tilbakekomsten fra Chile, ble det en langhelg med alle barna til Torotoro. Nytt innlegg om denne turen kommer straks, men nå om Chile...

Det ble en virkelig avslappende og herlig ferietur til landet langs Sør-Amerikas vestkyst - kjent for sin lange kyststripe og som et av verdens beste vinland. Og vi fikk oppleve både det første og det siste. Utenfor Santiago besøkte vi vingården Concha y Toro. Her ble det både omvisning og smaksprøver, fulgt av en særdeles serviceminded drosjesjåfør! Det er tydelig at chilenerne er stolte av sitt hjemland, noe som ga seg uttrykk i opptil flere drosjesjåførers trang til å guide og vise frem Santiago. Byen er langt mer roligere og mindre stressende enn byer vi er vant med av boliviansk standard - og vi merker vi har vært i Bolivia en stund når vi reagerer på at det faktisk finnes søppelbøtter på fortauene, at ingen taxier tuter på oss, at bilene stopper for fotgjengere og at ingen selgere roper og skriker i gatene. Santiago var en herlig by, og avslappende og rusle rundt i gatene i. Av museumsbesøk var vi mindre heldige, men parken Santa Lucia som ligger på et fjell midt i byen, var absolutt verdt et besøk og fint sted å spise lunsj.

Fra Santiago gikk turen mot kysten og Valparaiso - Chiles viktigste havneby som også har vært på UNESCOs verdensarvliste siden 2003. Den er kjent for sine fargerike og særpregede hus, og vi besøkte blant annet huset til den chilenske forfatteren og nobelprisvinneren Pablo Neruda (vist på bildet). Ganske orginalt, men veldig stilig! Valparaiso utmerket seg som en bohèmby, full av hippier og kunstnere som satte sitt preg på byen. Det å ta en av heisene opp til en av byens mange høyder og rusle rundt i nabolagene for å se på og ta bilde av de snodige husene, kunne man gjøre i timesvis.

For enkelte var også Valparaiso et etterlengtende møte med kysten og havet. En av dagene ble det en liten båttur i området rundt Valparaiso. På bildet sees Valparaiso i bakgrunnen. Eneste haken ved turen hit, var at været dessverre ikke tillot noe bading, til det var både lufta og vannet i kaldeste laget. Men for engang marinesoldat Frøystad var den chilenske marinens båter som holdt til her også et syn for øye. Chile overgikk i det hele tatt våre forventninger totalt, og om det blir en tur tilbake hit engang... Det får vi endelig håpe!

Vamos a la playa...

2009-04-17T02:05:00.000+02:00

Selv om man skulle være aldri så mye frivillig barnehjemsarbeider i Bolivia, så er det begrenset hvor lenge Evo Morales & Co ønsker å ha oss i landet. Hver tredje måned må vi derfor ut, og det nærmer jo seg nå med stormskritt. Planen er derfor å bruke neste uke i Chile. Vi reiser til Santa Cruz på fredag og videre med fly til Santiago via Lima på søndag. Bloggen blir derfor ubemannet en ukes tid fremover, men vi kommer ste(r)kt tilbake fra Chile! Vi er tilbake i Cochabamba 26. april. Hasta la vista, baby!

Porvenir snarkjøp

2009-04-16T14:15:00.000+02:00

Dette er vår lokale nærbutikk - La tienda oriental. Lokalisert tre minutter fra døra vår. Og i motsetning til norske nærbutikker, har denne en langt mer fleksibel åpningstid. Her har vi faktisk klart å knipse et bilde når butikken faktisk er stengt, et sjeldent syn. Forskjellen er forsåvidt bare at gardinen er trukket for, og døra bak gitteret er stengt - så her praktiseres ikke handel over disk, men handel gjennom gitter. Her kjøper vi egg, melk, brus, sukker, salt, smør og pil frut - en fantastisk god boliviansk leskedrikk. Dyre er de heller ikke. Vi kjøpte forleden et halvt kilo salt, til en pris av 60 øre, 2 1/2 l brus til 7,50kr er også overkommelig. En nærbutikk som har lengre åpningstid enn 7-11 og lavere priser enn Rema 1000 - kan man forlange mer da?

Los niños - capitulo 3

2009-04-10T18:02:00.000+02:00

Dette sjarmtrollet heter Carlos, han er minstemann hos oss, og er fem år gammel. Han har de rundeste og mykeste kinnene du kan tenke deg, og blir litt småflau når noen klyper i dem.

Carlos finnes imidlertid i to utgaver; Carlos som ikke gjør lekser og Carlos som gjør lekser. Han kan være den gladeste gutten i huset, men når leksene skal gjøres så er det ingen i hele verden det er så synd på som ham. Og bildet til høyre viser et ikke så sjeldent fenomen - Carlos sovende over leksene. Hvis ikke søvnen overvinner ham, så er det likevel så masse annet å feste oppmerksomheten mot enn akkurat ned i kladdeboken.

Han har et utrolig vinnende vesen, og er veldig leken av seg. Dessuten synes han det er kjekt å bli lest litt for på sengekanten om kvelden, og får han en nattaklem så slipper han ikke taket særlig lett. Og smilet er så sjarmerende at fotolinsen dessverre ikke hadde kapasitet til å fange det opp. Og det er vanskelig å stå i mot, når gutten er på vei bort for å vaske sokkene sine, men stopper opp med et lysende ansikt og spør med et stort smil: "Me ayudas?" (Hjelper du meg?)

Påske - nå?

2009-04-10T17:34:00.000+02:00

I Cochabamba er det lite som minner om påske. Riktignok har barna fri fra skolen i dag på langfredag, men det er også det eneste de har av påskeferie. Det er et lite påsketorg på det store kjøpesentre, men ellers pyntes det ikke noe sted. Det finnes ikke snø, og det er ingen som pakker appelsiner og kvikk lunsj for å dra på skitur. Roald Øyen serverer ingen påskenøtter i stua, og påskekrimmen har vært fraværende. For å bøte på manglende påskegule preg på helga, har vi imidlertid gått til innkjøp av de to sjokoladekaninene Kalle og Kåre, som sprer påskestemning i leiligheten. Ettersom Kåre allerede har halvert sin størrelse, egnet han seg ikke avbildet på bloggen, og Kalle må derfor gjøre jobben alene.

Kalle hilser til alle påskekaniner i Norge, og vi ønsker alle en riktig god og langt gulere påske i Norge!

Pizza

2009-04-07T23:36:00.000+02:00

I dag står det pizza på menyen her i Villa Porvenir. Vi har startet en liten tradisjon med pizzabaking for kidsa. Arti for ongan. Som dere sikkert lett kan tenke dere, har den falt i smak så langt.

I dag kom det beste spørsmålet. "A que hora vamos a hacer pis?" spurte en av de beskjedne små til min store forvirring. Byttene av ordene "pis" og "pizza" er forskjellen på å pisse, og å lage pizza. En viss forskjell...

Vi har brukt ganske klassiske varianter av tradisjonsrik, god, gammeldags norsk pizza så langt. Ost og skinke eller ost og kjøttdeig. Noen andre forslag?

Parasoll

2009-04-04T22:35:00.000+02:00

Et norsk ord som lenge har vært til mer eller mindre frustrasjon:

- Parasoll: Para sol, for solen.

Som dere sikkert forstår er det svar å finne på mange av livets dype spørsmål her borte.

Buena Vista

2009-04-04T22:29:00.001+02:00

Vi tar et lite steg ut av den vanlige skjulte propagandaen for å lokke folk til Bolivia på mer eller mindre permanent basis og går rett på sak i dette innlegget:

Vi viser helt enkelt utsikten fra vår egen private veranda. Vi valgte å la være å retusjere vekk byen i bakgrunnen, men bildet er jo fint likevel.

Billettene til Bolivia koster mindre enn en feit TV, og utbyttet er definitivt bedre. Om noen planlegger å kjøpe hus eller noe sånt, så burde de ha sett/se her først;)

Boliviansk demokrati

2009-04-03T19:46:00.000+02:00

Demokrati har vi alle lært om på skulen. (og ja, til alle dykk som har etterlyst nynorsk, hald dykk fast, for her kjem det alt på ein gong.)

Heime i Norge har vi alle gått på skulen som er prega av alle dei usemjer som demokratiet tillet. Bolivia er i beste tilfelle eit anarkistisk demokrati. Om vi i heile teke skal bruka omgrepet demokrati.

Demokratiets kjenneteikn nummer ein er deltaking. Her har Bolivia fleire problem. Det første som slår ein analfabet, er reklameplakatane langs vegen.(Eg reknar meg sjølv som analfabet i den grad at då eg kom kunne eg knapt eit kløyva ord spansk, og analfabetar finst det nok av på landsbygda her.) Felles for desse reklameplakatane er at dei viser berre nokre snasne jenter med europeisk utsjånad. Uansett kva det gjelder. Om kroppspresset er tydeleg i Noreg, er det endå verre her. Midt blandt bolivianarene lyser idealet om at du må vere kvit for å kome deg fram og å vere noko. Altså: Eit land der du som innfødd ikkje er god nok, og du vert det heller aldri før du tek ein Michael Jackson.

Heldigvis har den noværande regjeringa tatt til motmæle mot denne politikken, og på den elles så propagandistiske statskanalen, kan bolivianarene endeleg identifisere seg med nokre ideal. Så sjølv om presidenten og vennane alle vennane hans vil oversvemja verda med kokain, så får dei i alle høve gjort noko bra...

Så var det det med dei med makt då. Som nemnt i eit tidlegare innlegg er Bolivia prega av "everyone for himself". Då nokre naboar vart rana her, hadde dei ikkje noko håp om forsikring, og politiet?Dei kjenner antakeleg dei kriminelle og får prosentar for å halda seg unna. På begge sider av bordet må dei altså klare seg sjølv, og ta det dei får. Denne haldninga finn du også igjen når folk får meir makt enn kva ein vanleg politimann har. Nyleg forsvann fleire millionar frå vassverket i byen. Ingen veit kvar pengane tok vegen, og om vi får vite det, er det nok for seint. Då har pengane runne ut i havet i lag med vatnet som kom i regntida. Kanskje er dei investert i nokre byggeprosjekt ved utløpet av Amazonas?

Men så er det også eit og anna som fungerar. Nyleg sette skulesjefen i kommunen seg på bekbeina - friskulane skulle kneblast. (nokon som har høyrt noko lignande i Noreg den siste tida?) Den aktuelle skulen, støtta av Misjonssambandet og Norad, hadde ein avtale om ein slags dispensasjon frå ein femårsregel som staten har oppretta for å få lærarar til landsbygda. Denne ville den nye skulesjefen undergrave. Av ingen anna grunn enn personleg interesse. Dermed sa dette lure kvinnfolket at ho hadde ikkje signert nokon avtale med skulen, Jesus Maestro - som ungane her går på, derfor kunne den avtalen ryke og reise. Heilt til jungelen i Paraguay om så skulle være, her skulle lærarane som ikkje hadde tilstrekkelig fartstid ut - vekk- sjølv om dei hadde disp. Då erklærte foreldra krig - og no vert det vegsperring og anna herjing i Tiquipaya kommune, her kan det verta mykje god underhaldning for oss;)

Dei små einheitar fungerar ofte - og bra er det. Men slik må det også vere når resten fungerar i individualismen sitt teikn. Vonar at noko av det som me kan læra ungane her kan brukast til å skape eit litt meir rettferdig samfunn for resten også. Om ikkje anna, så lærer i alle fall vi mykje.

Hasta la vista - og takk til Ivar Aasen og Sylfest Lomheim. Språkdebatten tek vi ein anna dag når Quechua og Aymara skal til pers mot spansken. Be prepared!

Spilleavhengigheten får nytt påfyll

2009-03-28T14:14:00.000+01:00

Til alle på barnehjemmets store glede har oppfordringen om post blitt tatt til følge. I går ankom en pakke fra Mamma Astrid, og ikke nok med at vi fikk en utvidelse til ligretto-spillet, pakken ble tangert med to store stratos-plater! Ligretto med hele åtte spillere ble spilt allerede i går kveld, til stor glede og entusiasme. Det andre ligrettospillet kan skimtes i bakgrunnen, samt poengscoren for sist kveld. Stratosplatene er det fortsatt igjen litt av, som spises med stor andakt.

For mulige kommende pakker anbefales det forøvrig å legge sjokolade i egen pose...

Nå har vi sikkert nok med ligretto, men venter spent på nye forsendelser og tangeringer. Vi takker så mye for pakken og oppfordrer videre: Send post - og la det gå sport i det! :-)

Cochariver del 2.

2009-03-26T16:36:00.001+01:00

Husker du forrige episode av "over elva"? Her kommer neste episode - men elva er sladdet- den ble for drøy til å vises...

Hvem er de egentlig disse søte små?

2009-03-26T16:16:00.000+01:00

Hvem er det som havner på barnehjem? Hjemme var det lett å forestille seg at det var foreldreløse barn som hadde mistet alt av familie og støtte, eller ren ren og skjær fattigdom. Så viser det seg at virkeligheten er litt annerledes når vi kommer hit.

Ingen av disse barna som vi jobber med har kommet hit ene og alene på grunn av fattigdom. Noen få er foreldreløse. Men jevnt over er grunnen til at de er her at foreldrene ikke klarer å ta seg av dem av mer personlige årsaker. Det være seg alt fra alkoholproblemer til voldelighet i familien via "umodenhet", som sjef Hanne kaller det, og det ordet innebefatter mye rart .

Dermed har mange av dem to familier. En familie som ikke fungerer, og som ikke evner å ta seg av dem, og denne familien her, der hvor vi prøver etter beste evne å skape et miljø som er stabilt og tar seg av den enkelte på en god måte. Så konflikten lever de med. Her om dagen var vi på skolen på farsdag. Da fikk vi oppleve litt på denne konflikten. Vi var med som pappa-erstatning. Det var veldig kjekt - men for noen var det veldig tydelig at de visste hvor de hørte til, men at denne pappaen var en av de få som ikke kom. "no eres mi papà" fikk vi høre den dagen av en av jentene. Det har hun helt rett i.

Så hvem er de? Barn som har mistet stabiliteten, som trenger tydelighet, nærhet og interesse - og som til tross for sin skjeve start har alle muligheter. Det gjelder bare å få dem til å se det. Det er en spennende jobb:)

Bikkjespurt

2009-03-26T15:55:00.001+01:00

Beina går som trommestikker på pedalene, adrenalinet pumper som en maskin akkompagnert av ilter bjeffing. Og der svikter giret, men heldigvis har jeg akkurat vunnet. Jeg puster lettet ut.

Nei, jeg deltar ikke i sykkelritt. Jeg deltar i "bikkjespurt" nummer to for dagen. Hjemme hender det at vi sykler med "skiltspurt"; første mann til skiltet. Her er virkeligheten noe annerledes for oss sykkelelskende. De bolivianske veiene er av varierende kvalitet, og ikke minst: De er oppholdssted for et utall av bikkjer. Disse beistene vokter sine områder med stor selvespekt, og stakkars deg om du beveger deg på feil område. Men jeg vil sykle, om jeg så skal inn på feil område. Derfor "Bikkjespurt":

Kort fortalt, kommer jeg mer eller mindre bevisst innenfor intimsonen til en eller annen hund. (den kan være ganske stor). Hunden blir ilter, og begynner å jage den stakkars syklisten. Men nå er det heldigvis sånn, at hunden står overfor et lite dilemma. Jeg har ikke et dilemma, jeg tråkker bare det jeg kan. Hunden vet, at om han forsøker å bite meg i leggen, må han henge å slenge en hel del meter ekstra, og det kan bli fatalt for ham selv. Derfor vinner jeg stort sett alltid bikkjespurtene etter ca hundre meter. Om noe annet skulle skje: I'll let you know:)

Fin trening og litt uskyldig trim av vakthundene som det er flust av her borte, de har uheldigvis nok av mer alvorlige ting å ta seg av.

Ingve

Los niños - capitulo 2

2009-03-15T14:17:00.000+01:00

Grover heter denne kjekke karen og er 15 år. Han er den midterste av tre brødre som bor her hos oss. Han er definitivt ikke som alle andre, og det er han bevisst på. Kanskje melder behovet seg etter at noen voluntører gjentatte ganger forveksler Grover med lillebror Pedro? Han er en gløgg gutt som er dyktig på skolen, og har samtidig en del kunstneriske talenter. Tegninger av "Batman" og en "Wilsterman-løve" henger til flott dekorasjon på gutterommet han bor på, og med en egen særpreget stil har han selvfølgelig ikke initialer på klærne sine, men et eget symbol.

Grover er pliktoppfyllende, og skal noe i det hele tatt klare å rive han bort fra skolearbeidet, så må det være fotball, panfløyta eller sykling. Han liker å være litt for seg selv, men er absolutt en omgjengelig kar også. Og det er også han som har plikten med å vaske badet og toalettene til guttene hver morgen kl. 06.30 dette halvåret (!). Men han klager ikke for det om. Positiv, arbeidssom og litt sta - det er Grover!

Dag i parken

2009-03-15T00:18:00.000+01:00

Søndag 9. mars tok vi med store og små (som ikke hadde lekser å gjøre) med til parken i byen. Det er en egen park for barna med masse skiler, hoppeslott, hengebro og annet gøy. Det er klart det ble en suksess da alle fikk kjøre både tog og båt og drikke brus. Til høyre er Jesùs og Samuel ferdig med togturen. Under ser du Jesùs, Ingve, Marco Antonio og Prima ta en pause på en benk i skyggen i den stekende solen, mens Jhon og John Andreas nyter farten i rutsjebanen. En herlig dag!

Underholdningsverdi får ny dimensjon

2009-03-07T23:00:00.000+01:00

At mamma Teo ikke er fornøyd med orden og ryddighet, og at det dermed ikke blir hverken radio eller TV de neste fire ukene, stopper hverken humøret eller kreativiteten til barna på barnehjemmet. Marte, en av voluntørene på det andre barnehjemmet som drives i samme regi som vårt, kom for å hente en gjenglemt hårføner en kveld. Da barna oppdaget denne komiske og merkelige oppfinnelse, ble det mye latter og glede i heimen. Her er det Benito som får sin runde med hårføneren, mens Lidia, Ariel og Marco Antonio følger fascinert med. Litt senere kom lille Carlos løpende med dryppende vått hår som selvfølgelig skulle fønes tørt det også. Man trenger altså ikke mer enn en hårføner for å redde en kveld fra kjedsomheten.

Regn med at det er vått...

2009-03-02T18:04:00.000+01:00

Når det regner i Bolivia er det ikke på tull. Men av og til kan selv de mest hardbarkede "bolivianere" bomme med beregningen...

Los niños - capitulo 1!

2009-03-02T17:33:00.000+01:00

Hils på vår lille Tarzan!

Han heter Jesús, og er nok like glad i skolen som den orginale Tarzan... Men om ikke skolen er så spennende så er det mye annet rart som er spennende. På vei hjem fra skolen er det helst så mange hindringer som mulig som skal forseres, og det er mye rart å pirke borti. Apropos pirke borti, så er selvfølgelig ikke Tarzan redd for å pirke borti dem som er litt større enn seg heller, og han er dyktig til å slå fra seg, men når man ypper med 7.klassinger så ender det ofte med noen tårer.

Og til "alles store glede" spiller han blokkfløyte!

Utviklingspotensialet er absolutt tilstede, men åa er det slik at det er mye morsommere å øve på det som lager litt bråk, enn på noen kjedelige streker i en kladdebok.

Og sannelig er det ikke lett å holde orden på saker og ting. At slipset til skoleuniformen ble igjen på skolen og at belte er borte er sånt som skjer. At bøkene typisk befinner seg på skolen når han er hjemme, og hjemme når han er på skolen er typisk tull bøker kan finne på.

Men en glad gutt med mye liv - det er det ingenting å si på!

Carneval - Farvel til kjøttet

2009-02-25T15:19:00.000+01:00

Det er onsdag morgen, og Ingve sitter her med svømmehud på fingrene, et blått øye og er takknemmelig for at det ikke står verre til...

I helgen har det vært karneval i Bolivia, noe som betyr noe ganske annet enn i Norge. Glem alt du har lært om karneval som et utkledningsparty. Her går alle bananas i flere dager. Med vannballonger. Alle, vel, ser du bort fra dama i førtiårene som ble liiiitt sur da jeg ved et uhell traff henne med en vannballong, så er det alle. Dessuten varer denne helgen helt til onsdag morgen.

I helgen reiste vi på leir, uten at det er poenget i denne bloggposten. 25 personer med vannballonger opp på et lasteplan, ut på veien og kaste vannballonger på alt som rører på seg, med to unntak:
1. Motorsyklister (=farlig)
2. Bilførere (= like farlig)
I tillegg holder vi oss unna damer med unger, gamle, og de som kan bli sure...
Det viste seg at trikset med å kjøre rundt med bil ikke var det beste, vi ble mer skyteskive enn en effektiv angrepstropp. Bolivianerne er godt trente i å kaste på bevegelige mål.

Det virkelig morsomme med karnevalet er at så og si alle er med. Det høres kanskje litt sykt ut, men alle (utenom de ovenfornevnte) deltar med liv og lyst. Så har det også sin pris, en av jentene våre fikk utslått en bit av en tann av noen som spilte skittent spill med småstein i ballongen. Ingve er glad for at det ikke ble farvel til øyet som ble truffet. (Jada mamma, alt vel, bare litt hovent under høyre øye:)

På mange måter illustrerer dette karnevalet mye av det bolivianske samfunnet: Man kjører på med det man har, og man har ikke det samme som i Norge, hverken om tanker om sikkerhet eller materielle muligheter. Sjarmerende og litt frustrenende på samme tid. Årets "farvel til kjøttet", og inngangen til fasten gikk bra, og en fantastisk opplevelse. Synd vi er hjemme neste år...

Startvansker? - Langt ifra!

2009-02-11T16:13:00.001+01:00

Hva gjor man når man skal man jobbe på et barnehjem og ikke er helt stødig i språket, og pratingen med barna er noe begrenset? Redningen heter Ligretto! Et enkelt og sosialt spill hvor alle forstår reglene - bankers! Takket være en framsynt nordlending som sendte med oss Ligretto sikret han en god stemning fra første stund. Takk, Gjermund! Kortspillet Speider har også blitt flittig brukt, og vi er takknemlige for reisegaven fra Kristine og Eivind. Andre bidrag i framtiden til sosial hygge og moro vil også bli satt stor pris på!

Så er vi i gang

2009-02-10T18:09:00.000+01:00

Så er vi i gang her nede. Med lange dager som inneholder spansklesing, leking, leksehjelp og ennå litt mer spansklesing. Ungene har tatt godt i mot oss, og hjelper godt til med språklæringen. Men om dagene er innholdsrike er ikke nettene mindre spennende.

I øyeblikket er det regntid her nede, noe som betyr at himmelen kan være ganske så spektakulær i perioder. Selv om vi koser oss, er det tydelig at ikke alle gjør det. Natt til lørdag våknet vi av et skrik og et smell av en annen verden, og lurte på hvem som hadde sluppet Alice Cooper inn i leiligheten.

Virkeligheten var sprø nok, og lignende har sålangt aldri hendt hjemme i Norge for noen av oss. Vi har en katt som normalt bare slenger rundt og spiser. Men denne natten hadde den tydeligvis fått nok av været og rabalderet ute, sprang over halve taket, inn gjennom vår verandadør, og endte med et smell i skapet på soverommet...

Om resten av året innholder slike overaskelser, kan dette bli ganske ålreit.
Noen andre som har fått katta i sekk... , nei skapet?